Det faktum at riksmedia blåser en lang marsj i fritidssysselen til disse ansamlingene av lubne menn, gir nemlig spillerom for en av de beste sjangrene: røverhistorien.

Og det er, for de uinnvidde, en historie som gjerne tar utgangspunkt i en faktisk hendelse. Men når du hører den, har den blitt tillagt så mange elementer, at ingen som var der når det egentlig skjedde, vil koble at det er samme episode.

Dette medfører at det i breddefotballen, antakeligvis har blitt scoret noen vakre mål som aldri har blitt scoret. Susende taklinger er det mange av, men sannsynligvis er de enda hardere noen år etterpå.

Så hva med han som påsto at han hadde scoret fra midtbanen på ei bane i Rena leir? Tverrligger inn. Faktisk gjentok han prestasjonen på Sveum samme sesong. Eller han som påsto han limte inn haugevis med Beckham-frispark, ennå han stort sett sto i mål?

Eller han som påsto at laget han spilte på, selv med kun åtte mann på banen, trilla rundt med serietoeren på ei elveslette oppe i Gudbrandsdalen? Etterpå var den eneste jenta som bodde i bygda, så sjarmert at hun ba om autografer.

For hvem kan ettergå sannhetsgehalten i disse historiene? Ingen.

Derfor blir de stående som monumenter i spillernes karrierer. Så får vi leve med historiene, og vite at alternativet er verre: at noen faktisk filmet kampene.

Grøss.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00