Med kassegitaren i hånda satte han seg på en pinnestol midt på stuegulvet, la mikrofonen på bordet ved siden av seg, kremtet litt og begynte å synge. På tysk. Han sang og sang, helt til opptakskassetten var full og seks nyskrevne potensielle slagere spilt inn. Verket ble postlagt, adressert den norske Melodi Grand Prix-komiteen.

Datoen for den norske finalen var allerede satt av i almanakken. Oslo Spektrum ventet. Endelig skulle han få slippe til, i glitter og glamour, og hamle opp med Bettan, Teigen, Endresen og de andre MGP-traverne. Men komiteen ringte aldri. Isteden fikk han et brev: «Vi takker for ditt bidrag», sto det, etterfulgt at han var velkommen tilbake ved en senere anledning.

«De kunne jo bedt meg om å vennligst ikke sende inn flere kassetter», sier han nå, et par tiår senere, stolt over å ha fått brev med takksigelser fra MGP-komiteen. «Det skulle i grunnen vært moro å se ansiktsuttrykkene deres etter at de hadde hørt gjennom kassetten min …»

Tematisk sett var hobbygitaristens seks nyskrevne, tyske låter noe ensartet, så om komiteen kom gjennom riktig alle, er vi ikke helt sikre på. Melodiene var også forbløffende like. Og sannelig hadde han fått lurt inn de samme tyskgrammatiske feilene som en slags gjennomgangstone også. Det var rett og slett ikke helt «Ein bisschen Frieden» over hans hitsamling.

Men man skal aldri si aldri, for nå virker det som MGP-juryen har begynt å resirkulere. Rune Rudberg står klar på scenen i Oslo Spektrum om et par dager, hentet frem fra glemselen. Så nå skulle det ikke forbause om juryen en vakker dag tørker støv av hobbygitaristens opptakskassetter også og gir ham en glitrende revansje.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00