Som Tom Cruise i Top Gun skal jeg fly rundt i et beist av en hissig flymaskin – aller helst en F-14 Tomcat, tidenes tøffeste skapning med vinger.

Nå har jeg derimot passert 30, og begynner så smått å innse at sjansene for å bli tatt opp i Luftforsvaret har blitt nokså små. Trøsten var derfor stor da jeg fikk lov til å lære meg å fly drone på jobben. Noe så tøft! Ikke helt F-14, men heller ikke så langt unna.

Som vanlig ignorerer jeg alle trender, så da droner var på sitt mest populære for noen år siden, snøftet jeg hånlig og avfeide det hele som en døgnflue. Hvor spennende kan det være å filme sitt eget hustak for fjerde gang, liksom?

Men, mens alle andre for lengst har stuet vekk dronene, hopper jeg nå rundt som en 11-åring på amfetamin og er henrykt over å se søppeldunkene mine fra et heftig fugleperspektiv.

Pilotbevis har jeg også fått, siden jeg skal fly drone på jobb.

I går skulle jeg hente en pakke på butikken. «Har du legitimasjon?» spurte den blide damen. Jeg vippet som vanlig opp lommeboka, og der stakk det søren meg opp et blått kort. «Pilotbevis».

Tiden sto plutselig stille: Der og da var jeg Maverick, og dama bak disken var hun instruktøren jeg ikke husker navnet på. Jeg pleide nemlig å spole over alle de klissete Top Gun-scenene. Der og da var jeg på toppen av næringskjeden – en mektig ørn.

«Legitimasjon!», avbrøt damen skarpt – og rev meg ut av drømmeverden og ned på landjorda igjen. Mitt patetiske forsøk på å være en 80-talls actionhelt endte i et inferno av flammer.

Crash and burn ...

Nå skal jeg visst ut og ta et heftig dronebilde av en forlatt parkeringsplass i Vang. Snakk om å oppfylle den store guttedrømmen …

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00