Jeg har en drøm. En gang i livet skal jeg oppfylle den.

Jeg har lyst til å skaffe meg en skikkelig fin, gammel veteranbil. Den skal være rød, eller svart. Om den har seks, åtte eller tolv sylindre er ikke så farlig.

Den trenger ikke nødvendligvis være så fin når den blir min. Jeg liker å ha noe å pusle med. Å polere, stelle med, reparere en sånn bil kan bli tidenes gjør-det-selv-prosjekt.

Så, når bilen er klar og tanket opp, skal jeg legge ut på langtur. Cruise opp og ned langs Norges kyst. Ta turen gjennom fjordlandskapene i vest. Atlanterhavsveien. Lofoten og Vesterålen i nord. Kanskje til og med helt opp til Nordkapp, og videre mot Grense Jakobselv.

På turen skal jeg legge fra meg alt som heter kjas, mas og tidspress. Klokka kan bli igjen hjemme. Jeg kjører dit jeg vil, stopper når jeg vil. Tar med meg telt og slår det opp på de merkeligste plasser.

Nå lever jeg hverdagslivet. Jeg kjører rundt i en sliten, men trofast europeisk Ford med årgang 2004. Den er blå. Spesielt fin er den ikke. Nå har den fått hikke, og motoren går i rykk og napp. Det hveser litt småsint av den hver gang jeg lister meg ut på motorvegen. Hastigheter over 60 kilometer i timen er den ikke spesielt glad i.

Om drømmen min noengang blir oppfylt, får vi se på. Vi lever i en tid der alle oppfordes til å være drømmere, skape noe, tørre å satse. Det er bare å innse det, skal dette bli noe av må jeg brette opp ermene og komme i gang.

En ting er sikkert: blir det Norgesturné på meg i bil, da kan den ripete Forden få stå igjen hjemme. Men den har nok blitt til spiker for lengst innen da.

LES OGSÅ: Flere God Dag-spalter til humring og ettertanke finner du her

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00