Vanligvis velger jeg styrke medium, men det siste året har jeg gradvis vent meg til medium pluss. Jeg bestemte meg derfor for å være skikkelig gærn og øke til sterk. Dette var en varm sommerdag, så jeg var allerede rimelig het i toppen, men jeg var fast bestemt på å få røsket opp i smaksløkene.

Nervøsiteten kom gradvis smygende mens jeg ventet. Fingrene trommet stadig hardere mot bordflaten; jeg vet jo utmerket godt at jeg tåler sterk mat omtrent like mye som ei reke tåler å få et båtanker i fleisen.

Til slutt kom maten: «Hoi», utbrøt jeg – og fikk tårer i øynene bare av lukten. En mørkerød greie lå pent dandert oppå den oransje sausen. Det må ha vært en chili, men jeg tok sjansen på å smake. «Brahmaputra!!» hylte jeg, og holdt på å velte bakover på stolen. Normalt kommer den sviende følelsen på tunga først mot slutten av måltidet, men her var det full fyr fra start.

Jeg blunket mer og mer usynkront mens jeg tvang i meg knøttsmå kyllingbiter. Fra den andre siden av bordet ble det stadig flere bekymrede blikk etter hvert som svetten piplet fram oppå hodet og rant i strie strømmer nedover langs nesa.

Heldigvis hadde jeg bestilt rikelig med raita, men den var selvsagt utstyrt med ekstra løk, og da ble det bare enda flere smaker i munnen.

Til slutt satt jeg der som en glødende vulkan og gurglet indisk yoghurt med hodet bakover og svetten rennende mens armene flakset vilt. Ikke veldig grasiøst.

Etter en traumatisk time var det på tide å reise seg. Jeg subbet bortover teppet, men merket brått at jeg ikke lenger hadde følelse i venstre fot. Hadde det ikke vært for en lynrask manøver fra spisefølget, så hadde jeg trolig endt mine dager oppi en porsjon kongereker på nabobordet.

Jeg ble støttet ut og kjørt hjem, drakk tre liter melk og puttet hodet i fryseren. Der ble jeg liggende til neste dag.

Neste gang velger jeg medium.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00