Du skjønner at livet virkelig har rast av gårde når datteren din plutselig en dag skal stå konfirmant. Det du også innser når den dagen nærmer seg, er at du angrer dypt på at du ikke har kategorisert bilder og filmer tatt av barnet som nå snart er voksen.

For en av oppgavene jeg fikk var nettopp å sy sammen en slags digital pakke som kunne dokumentere hennes liv. Det skulle vise seg å bli i heltidsjobb.

Da hun var i magen til sin mor, investerte vi i noe av det heteste innenfor teknologi: Digitalt videokamera. Problemet var at dette var filmet inn på såkalt DV-kassetter. Et annet problem var at vi av begeistring for den nyankomne gjerne lot kamera gå i 20 minutter mens hun lå helt musestille og sov eller i monotone bevegelser lekte med en rangle.

Timevis på timevis med film hvor det strengt tatt skjer ingenting. Og på toppen av dette: Tusenvis av bilder spredt på alt fra mobiltelefoner, gamle PC-er, CD-plater og eksterne harddisker. Da blir det vanskelig å finne øyeblikkene man vil ha: Det første skrittet. Første dag på skolen. Første målet i en fotballkamp. Første tannen til tannfeen. Første gang hun sa ordet «pappa».

Det ble en jakt på nålen i høystakken og tiden ble alt for knapp til å finne noen nål, selv om jeg reddet meg inn på et vis.

Om tre år er det duket for en ny runde. Jeg tror jeg må begynne jobben litt tidligere denne gangen. Kanskje er det allerede litt for sent?

Til deg som ikke er for gammel har jeg et lite råd til slutt: Ta færre bilder. Ta færre filmer. Husk at alt trenger ikke å dokumenteres så lenge det oppleves. Og når du først tar et bilde eller en video-snutt – kategoriser den straks.

LES OGSÅ: Her finner du flere morgenfriske God Dag-spalter

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00