Det var som å få et hardt slag i mellomgulvet. Synet som møtte meg der ute i gata, der bilen sto parkert, fikk lungene til å tømme seg for luft gjennom et høylytt stønn. Frontruta på den bare et år gamle kjerra var preget av en diger rose, med sprekker som skar seg tvers over glasset. Taket hadde en dyp ripe. Den røde lakken var skrapt opp. Førersetet var fullt av glasskår.

En lastebilsjåfør i vernejakke kom ilende til og rakte fram et ferdig utfylt skademeldingsskjema. Det var heldigvis ikke min skyld. Faktisk er det stort sett ikke dét …(?)

Da NAF måtte hente meg hjem fra en blåbærtue på Sjusjøen, var det verkstedet sin skyld. De hadde glemt å skru sammen to rør. Om den gangen jeg deiset utfor Budor-vegen, er det selvfølgelig mulig å mene at jeg burde klart å holde meg på vegen, men da må jeg bare få nevne at det var usedvanlig sleipt vinterføre den dagen. Rakrygget betraktet jeg derfor oppstyret da NAF slepte bilen opp fra grøfta.

Den lille ripa på panseret er Dagros’ skyld, den uvennskapelige kua som la bjella oppå og begynte å slenge på nakken, og om bilen skulle ha en ørliten skade i noe plastikk under døra, er grunnen ganske enkelt at de bygger for høye fortauskanter i Farsund. Men da var det heller ikke jeg som kjørte.

I fjor vinter, da portstolpen plutselig sto i vegen i det jeg en sen kveld skulle svinge inn på gårdsplassen, forsøkte jeg i det lengste å fortrenge lyden av jernet som skar seg inn i min røde Mazdas ferske lakk. Jeg torde ikke titte på skadene før dagen etter, for akkurat da var uhellet kanskje min skyld. Sånn bitte litt …

Nå tror sikkert de fleste jeg forsøker å bortforklare mine ørsmå uhell. Men nei, jeg føler meg altså til de grader uskyldig! Uskyldig, og etter hvert ganske dreven på skademeldingsskjemaer.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00