Som Asbjørnsen og Moe klonet i en skikkelse rensket han halsen, fuktet leppene med en raspete tunge og rullet på skuldrene for å løse opp i ei lei muskelknute bak i den krumme nakken. Så rant ordene ut av mannslingen som ei elv i vårløsningen. Han var den første. Den første av gutta som trakk i Kongens klær. Og han rakk til og med hjem på perm før noen andre hadde vinket farvel til gutterommet.

Derfor var det knyttet stor spenning til hva den tidligere kvisete guttungen hadde å fortelle. Nå framsto han med et furet ansikt med dype blå groper under øynene, og kinnbein så spisse som en pil. Han var nå en mann, merket etter fem ukers tjeneste i uniform for fedrelandet.

I alle fall var det slik tilhørerne betraktet ham. Selv var de ennå bare kvapsete guttevalper, som aldri hadde fryst stortåa inn til kjøttvevet i furuskogen. De svelget alt mannen på perm hadde å si. Den furete fortalte om elleville hendelser, og med intense og rødsprengte øyne beskrev han vaskehjelpen som ble skutt av vaktene, en gang leiren var satt i beredskap. Grunn? Hun var døv og stum, og hørte ikke at hun ble ropt på.

Noen uker senere marsjerte tilhørerflokken selv i svarte støvler med et stykke metall på rundt fire kilo over skuldra. Nå visste de bedre. Nå visste de at vaskedamen, hun var tilsynelatende skutt i de fleste militærleirer i Norge. Som en katt. Ni liv. Blind var hun og. Den furete var en bløff.

Så dro de hjem på perm de og, og fortalte hvordan det egentlig var: om blodflekkene som dukket opp der sersjanten hadde hengt seg, om russiske spioner i campingvogn og om hemmelige fjellbaser med utenlandske soldater.

God uniformert helg.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00