På toppen av et høyt fjell håpet de å finne både sjelefred og god utsikt. Ingen siktet seg inn på prinsessen og halve kongeriket, men hadde nok takket ja ved tilbud.

På ryggen bar de telt, soveposer og godsaker som skulle stekes over bålet for å fylle vommen. I bukselomma hadde de sjokolade og snus, og i brystlomma: ei lerke med noe oppkvikkende.

På kroppen hadde de tre vandrerne kledd seg i det ypperste av hva sportsbutikkene har å tilby. Her var ingen frykt for regn og vind, snø eller sludd, ei heller tusser og troll.

På beina hadde den eldste relativt nye, men samtidig godt inngåtte sko. Den mellomste hadde også sko med mange mil, men kanskje vel mange? Det kunne man se på både lær og søm. Den yngste hadde aldri før brukt sine sko, men vanntette: det var de.

Det gikk som det gikk. Før trioen hadde nådd halvveis, måtte de gjøre rast ved en sjø. Den eldste var fortvilet. Det var ikke slik han hadde sett for seg turen.

For den mellomste var nå uten sko. De gikk i oppløsning og ble liggende igjen. Tiden var kommet, som det heter. Det meste har en begynnelse, og en slutt. Den yngste gikk også uten sko. Skoene var intakte, men på beina hadde han gapende sår så store som tinntallerkener.

Og der ble de værende, de tre herrene. Lenger kom de ei før føtter var pleiet og nye sko skodd av plastposer og strikk. Drømmen om lenger, og lenger enn langt, måtte utsettes til neste gang.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00