Og så ligger den der, grønn og blank i lakken. Den er noe av det tørsteste jeg har vært borti. Den må drikke minst en liter vann i døgnet. Og vokser deretter.

Men nå ligger den altså der. Agurken. Den aller første i sitt slag. Altså ikke av agurker, de har vært rundt i noen år. Men det er den aller første av egen produksjon. Dyrket i egen jord, med eget vann. Og visst kan gleden synes banal, men like fordømt er den ekte som en gråstein på jordbakke.

Jeg stekte to rundstykker. To grove rundstykker. Nei, ikke av egen bakst, de kom fra en pose. Men det er utrolig så godt ferdigbakte, nystekte rundstykker smaker når man kan legge et tjukt lag grov leverpostei oppå – og pynte det med et par skiver agurk av egen produksjon.

Og aldri har vel en grønnsak som består av 96 prosent vann smakt bedre. Kortreist får et helt nytt innhold; den er fraktet to meter fra hjørnet på terrassen til kjøkkenbenken. Gjødslet opp med høyst organisk gammel hestemøkk som er blitt til muldvarpsvart matjord. Stort bedre tror jeg ikke jeg greier å løse det i ei sinkpotte bak gyngestolen.

Eneste aberet var at den ble faretruende fort borte. Jeg drøyde så lenge jeg kunne med å plukke’n, men når den til slutt nådde gulvet var det dags. Da ble den med inn. Nå har den allerede et par søskenbarn på gang, de vokser og blir grønnere og større for hver dag som går. Det blir nok et lite agurkvakuum her, for den første – selve uragurken – kommer til å være spist opp lenge før de andre er klare. Ikke desto mindre kommer gleden til å være stor når etterfølgerne har vokst seg store og spiselige.

Imens kan man alltids meske seg med tomatene som vokser ved siden av.

LES OGSÅ: Flere God Dag-spalter finner du her

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00