Men jeg hadde beregnet at det tok nøyaktig ti minutter å komme seg dit, og da sto jeg igjen med fem minutter til overs for å sondere og finne den riktig kafeen. Dette skulle gå bra tenkte jeg, optimistisk og med full tiltro til egen tidstilpasning.

Noen forsinkelser senere, satt jeg på riktig trikk og hadde nøyaktig to minutter på meg. Idet jeg stiger av trikken, skjer det …

Det nådeløse øyeblikket idet jeg møter Blikket. Det febrilske Blikket til en mor med barnevogn. Hun vil selvfølgelig ha hjelp til å komme seg av trikken.

«Hvorfor meg?», «hvorfor akkurat NÅ?» og «hvorfor akkurat i dag?» Sammen med mørke tanker, flyr mine siste to minutter til å finne kafeen av gårde, mens jeg hjelper mora med barnevognen, passe irritert.

Vel nede på perrongen snur jeg meg for å gå, veldig stressa idet møtetidspunktet allerede har passert, og skaller rett inn i en lyktestolpe …

«Fader!» roper jeg i halvkvalt sinne, idet jeg skjønner at jeg blir forsen, og att på til får DEN røde kulen i panna.

Jeg ankommer intervju-plassen. Intervjuobjektet har ikke kommet, og jeg er først. Jeg puster lettet ut … Intervjuet går fint det. Personen forteller at han jobber for å skape det rause samfunnet.

Der fikk jeg den. (Som fortjent!)

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00