Jeg kjenner gråten presse på i ganen, at neste skritt er å måtte brekke meg. Musklene i bringa strammes og pulsen stiger, mens banneordene bryter seg løs fra munnen min, som møkkete perler på ei snor. Irritasjonen gjør at jeg reiser innom mamma og pappa og kjefter på dem, uskyldige folk – bare for å få avreagert.

Det er fysisk nå. Det handler ikke lenger om litt mentalt mugg og små fartsdumper i hverdagen. Nei, dette er alvor. Det er full stopp – møte med veggen og blodtrykk som stiger. Hjernen bobler og koker. Stresset setter seg som grønt slagg i alle ledd. Jeg orker ikke mer! Hel…es drittmaskin! Svarte fa.. ta all teknologi som ikke fungerer skikkelig!

Det er selvfølgelig datamaskinen det gjelder. Det er den som hindrer meg i å leve et glansfullt, problemfritt liv. Den stikker intrikate kjepper i hjula og gjør det umulig å få gjort en enkel jobb.

Her setter man seg ned, med pliktoppfyllende pågangsmot. Som takk blir man spent bein på av rein digital vrangvilje! «Nå skal det fungere» lyder den oppmuntrende meldingen fra IT-fyren på tråden. Og man håper i sin optimistiske naivitet på forløsning og løsning. Setter meg igjen ved tastaturet, mens jeg mobiliserer alt jeg har av kald fornuft for å hindre meg sjøl i å kaste pc-en tvers gjennom vinduet. «Tilkoblet», står det. Reint jug. «Oppnår ikke kontakt…». Nei, det merker jeg, faktisk! «Svarer ikke» er neste beskjed. Det har du jo ikke gjort de siste tre timene, roper jeg tilbake.

Antall utropstegn strekker ikke til. Jeg strekker ikke til. At denne spalten i dag ikke er blank, er et reint under.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00