Men kikker du godt etter, ser du at snøen bråner i vegkantene, og du hører suset som skapes når rennende vann møter gummi et sted under saltlaget på stasjonsvognen.

Det betyr at det akkurat nå burde være slik at undertegnede går rundt med blå tær, brannsår på knærne og gummigranulat i trusa. Det burde bety at seriestarten i en lav divisjon nær deg var plottet inn med fargerik tusj i almanakken. Det burde bety at Copa Mundial-skoene var pusset, og at turer til kriker og kroker i Hedmark og Oppland, hvor folk og fe bor i samme hus, var hugget inn i pannebrasken.

Men dessverre er tåneglene overraskende pene å se på, knærne har hel hud og det er overraskende lite gummigranulat å finne i egne plagg.

Du gjør opp status, og tenker at det kanskje er greit at håndkleet er kastet inn for godt. I høyre kne er det lite brusk igjen. Høyre fot er stiv hver morgen, etter to brudd samme sesong på samme sted. Slik blir det når skikkelige sklitaklinger fullføres!

Hver gang du forsøker å sparke en ball, lugger det i låret hvor muskelen en gang ble revet tvers av. Varmekrem, varmebukse og tigerbalsam har ikke lenger noen effekt. Magen er stor og hindrer fartsoppnåelse over betegnelsen lett jogg.

I et eller annet kott ligger fotballskoene, og drømmer om en sklitakling i 2007. Du tupper til en ball, og kjenner at det er litt deilig, når det røsker inne i det hårete og kjøttfulle låret. Det kribler i strekken.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00