Nei, men oi!

Samboeren så på armen min med undring i blikket. Jeg kikket ned på den. Der, like over håndleddet, en rød og hoven flekk på størrelse med en tjuekroning. Jeg pirket lett på den.

– Det må være en av myggene fra i fjor, lyder det undrende fra samboeren. Men mygg kan da ikke bli så gammel. Dessuten klødde ikke denne flekken, sånn myggstikk gjør.

Jeg har min egen teori. Jeg tror vi har en inntrenger i huset. Jeg har valgt å kalle den (jeg vil ikke diskriminere kjønn) for Lusken.

Lusken er et snabeldyr. Akkurat passe stort, med to par vinger og åtte par bein. Sånne lange, tynne, stanklete bein med flere ledd. Den har tjukk, stri pels over hele kroppen og store, bulende, røde øyne. Den har en snabel tjukk som et sugerør og er alltid tørst.

Jeg tror Lusken besøkte meg på soverommet i nattens mulm og mørke. Stille. som en pelskledd bevinget ninja listet den seg inn, valgte ut sitt bytte og gjorde sitt.

Og nå ser jeg med skrekkblandet fryd fram til hva som skjer med en som blir en bitt av en Lusk. I hodet mitt er Lusken bitte litt radioaktiv. Får jeg superkrefter? Det hadde vært rått. Sånne klissete fibre som gjør at jeg kan henge fra tak og klatre opp vegger? Kult. Eller kanskje jeg gror et par vinger?

Hva med svakheter, kommer jeg til å utvikle dødsangst for sammenrullede aviser og fluepapir? I så fall spøker det for karrieren som skrivende journalist. Nærheten til trykkeriet utløser panikkangst. Så må jeg lete etter andre karrieremuligheter.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00