Jeg skulle bare investere i støvsugerposer, men på veg mot avdelingen for hybelkaniner ble blikket dratt mot en voldsomt flott kreasjon som glinset i det skarpe lyset. I blått og sølv metallic strålte den mot meg – den suverent flotteste hårføneren jeg noen gang har sett. «Den der skal jeg ha!»

Fornuften måtte vike, på samme måte som min egen sveis begynte å vike allerede på videregående. Av en eller annen grunn kjøpte jeg det dummeste en hårløs mann kan kjøpe, nemlig en såkalt profesjonell føner – beregnet på frisører og andre som faktisk har bruk for sånt. Jeg har nemlig alltid syntes det har vært så deilig å føne skjegget på hotell, og nå ville jeg unne meg litt luksus hjemme også.

Det var lettere sagt enn gjort: For det første var det 17 knapper og brytere, hver med sin egen superfunksjon. Esken reklamerte med en utgangshastighet på 130 km/t. Til sammenligning er det orkan så snart vindstyrken bikker 117 km/t … Det første som skjedde var at jeg blåste ut kontaktlinsene – som nå sitter klistret fast i taket. Det fulgte også med en hel haug med tilbehør og en bruksanvisning tykkere enn telefonkatalogen. Her sto det hvordan man kunne kombinere funksjonene for å oppnå omtrent enhver tenkelig frisyre. Krøllete hår, slett hår – eller bare noe helt vanvittig volum. Jeg gikk for sistnevnte, men resultatet var middels. Jeg har altså kjøpt en hårføner som er beregnet på de samlede mankene til Dan Børge, Trump og Eli Hagen – og som er så komplisert at jeg knapt klarer å bruke den.

Men, føneren var i det minste gull verdt da jeg brått trengte å tørke min nybeisede terrasse før en regnskur. Nå ligger superføneren i garasjen sammen med pussemaskinen og alle de andre elektriske verktøyene. Ingen skal beskylde meg for å være forfengelig.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00