Som barn ventet man på at klokka skulle bli ett, slik at man kunne ta bussen hjem og vente på «Flukta frå Dyreskogen». Etterpå var det en lang og dypt frustrerende uke til neste episode; tida gikk så ufattelig sakte den gangen.

Man ventet alltid på ferie – enten det var høst, jul, vinter, påske eller sommer. Man ventet på å bli voksen; å få lappen; å kunne ta seg en øl uten å få husarrest.

Det var en sterk følelse av at alt ville bli bedre med tiden, og at selve livet – det var noe som lå et godt stykke fram.

Nå er jeg voksen. Dette er det jeg har ventet på i 30 år. Likevel håper jeg fortsatt på at noe spektakulært skal skje – og helst med minst mulig egeninnsats.

Jeg venter på den dagen når tanken på kone og barn ikke lenger skremmer meg.

Jeg lengter etter helg. Mandagen er tung; tirsdagen også. Endelig er fredagen her. Skal jeg gjøre noe stort ut av tilværelsen? Neh, jeg har blitt så trøtt og kjedelig at jeg gladelig hopper til sengs klokken 22.

Jeg venter på den store Lotto-premien; hver lørdag er jeg like sikker på at NÅ det er min tur. Plutselig er det søndag kveld, og jeg har egentlig ikke klart å fylle helga med noe skjellsettende.

Heldigvis finnes det alltid noe å glede seg til; neste lønningsdag for eksempel. I hele fem minutter er kontoen breddfull av fete grunker – før alt forsvinner i det ekle dragsuget som kalles lån, reparasjoner og kredittkort.

Jeg trøster meg med at økonomien vil bli bedre; jeg må bare vente til huslånet er nedbetalt. Bare 29 år igjen, så kan jeg omsider begynne å leve. Men da er jeg 60, og da er det vel litt sent?

Det er visst på høy tid å krølle sammen kølappen og forlate djevelens ugjestmilde venterom.

«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.»

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00