Du har sikkert sett dem. Brune, fæle flekker som spiser seg sakte, men sikkert større og større. Dyrere og dyrere blir de også. De kommer gjerne med alderen, og når de først begynner å komme, gir de seg ikke, og blir stadig flere.

Nei da, jeg snakker verken om leverflekker eller føflekker. Faktisk ingenting på kroppen i det hele tatt. Derimot tenker jeg på rust på biler. En bileiers mareritt. Og nå har jeg nok en gang fått besøk av disse motbydelige flekkene.

Den første bilen jeg hadde var ganske gammel, og utviklet seg etter hvert til å bli en liten rusthaug, som det gjerne kalles. Alderen tatt i betraktning, var jo ikke det annet enn jeg kunne forvente. Og det var for så vidt greit. Og rusten er på sett og vis blant de første symptomene på at det kan gå mot slutten. Og det gjorde det også. Etter rusten, kom feil på bremser, motor og alt mulig.

Da var det ikke annet å gjøre enn å kjøpe ny bil. En 2008-modell, tror jeg. Jeg gledet meg til en tid preget av lite kostnader på reparasjoner og vedlikehold av bilen. Der tok jeg feil. Kostnader har det vært, og det er det visst uansett når det gjelder bil har jeg skjønt. Men nå har rusten kommet, og jeg frykter det verste. Den kom først en gang, og jeg var raskt ute med å få fjernet den. «Puh, det var nesten», tenkte jeg og trodde faren var avverget. Den gang ei. Her om dagen vasket jeg bilen. Bak all mulig møkk som hadde samlet seg, kom de fram. De brune flekkene. Flere. Noen halvstore. Lommeboka har allerede begynt å gjemme seg for meg. Nå er det vel bare et tidsspørsmål før alt det andre hoper seg opp også?

Men jeg har heldigvis lært. Nå er det slutt på å vaske bilen. Hvis jeg bare gjemmer rusten godt nok bak møkk, så går det nok bra. En stund.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00