Med stjerner i blikket betraktet jeg den lille, røde Peugeoten. Den gamle arvebilen, en sølvgrå stasjonsvogn, skulle byttes ut. Vi hadde tatt oss fri fra jobb, både far og jeg, og satt kursen mot Buskerud. «Rød bil» sto det på handlelista, og jeg smeltet helt da jeg fikk øye på det lille tyttebæret av en 206. Allerede på hundre meters avstand hadde jeg bestemt meg.

Heldigvis tok jeg en litt nøyere titt både på bilen, og ikke minst selgeren: en tobakksdunstende kar med tresko og tredagersskjegg, og med noen fiffige salgstriks. Han kunne levere bil i hvilken som helst farge, sa han, og de kunne attpåtil ha gått nøyaktig så langt som kunden selv ønsket. Mystisk. Det ble ikke mindre snodig da far, som på ingen måte var overbevist om at dette ville være noe kupp, dro opp bagasjeromsluka og fikk øye på malingsspannet som sto der inne. «Jeg har flikket litt på den. Det var noen rustflekker. Men fargen er lik; du ser ikke forskjell», sa selgeren og viste fram sitt impresjonistiske verk på bilens stjert, i så sterk kontrast til lakken at Jotuns fargekart inneholder flerfoldige mellomtoner.

Det er gått fem år siden far og jeg jaktet rød Peugeot. Fem år, hvor vi har trålet nettet på jakt etter røde biler, fra Lindesnes til Nordkapp. Fem år som ikke akkurat har gjort den sølvgrå arvebilen noe yngre. Ukentlig har pappa sendt over bruktbilannonser. «Feil rødfarge», har jeg svart. Hver gang.

Nå er biljakten kommet til vegs ende. For noen få dager siden klinket jeg til og signerte et sånt papir som ifølge Luksusfellen vil føre til økonomisk ruin. Jeg kjøpte ny bil. En rød Mazda. Og selvfølgelig var pappa med som assistent. Jeg tror jeg kunne høre ham sukke av lettelse i det jeg satte kulepennen mot kjøpekontrakten.

Så da gjenstår det bare å få solgt den gamle. Pappa …?

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00