Det hele startet i fjor høst. Jeg reiste til en litt shady bruktbilforhandler i et av Drammens aller mest shady strøk. Der la jeg sparepengene i en rød Ford Mondeo fra 2010. Etter tre minutter på E18 blinket varsellampene på dashbordet. «Engine malfunction», sto det. Kanskje burde også mine varsellamper begynt å blinke allerede da.

Bilselgeren rettet feilen, men på rekordtid dukket tre ulike og mistenkelige lyder opp fra motor og forstilling. I løpet av noen måneder hadde 35.500 kroner skiftet hender fra mine til Mekonomens.

Kanskje er det traumene fra disse opplevelsene som har gjort meg syk. Nå har jeg uansett mer fintfølende ører enn haren i revens jakttid. Jeg tilbakelegger ikke en kilometer uten å lytte etter en ny lyd. «Skulle det høres sånn ut?» I hver sving er jeg redd for at det skal knake, brake, smelle eller hyle. «Det låt da ikke slik i stad.» Og nesten daglig oppdager jeg nye toner i Mondeoens marerittaktige melodi. «Det hørtes dyrt ut.»

Akkurat som hypokondere flest tyr jeg til legen, i mitt tilfelle Mekonomen, og bilhypokondernes svar på Kvinneguiden.no, Diskusjon.nos bilforum, når jeg frykter at noe er galt. Og akkurat som for hypokondere flest viser mine symptomer seg ni av ti ganger å være ufarlige. (Det er for eksempel helt normalt at det spraker i understellet når man kjører på grusvei.)

Nei, den eneste kuren mot bilhypokondri er nok en splitter ny Kia med sju års garanti. Inntil jeg får råd til noe sånt, må jeg leve i frykt med Toto på volume 28.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00