Det står en klase med fyldige, røde peoner langs den hvite husveggen. Den blomstrer alltid på samme tida hvert år, med digre, røde, kjøttfulle blomster. Den har skygge fra morgenen av, men sånn fra ett-totida på dagen sniker sola seg rundt hushjørnet og varmer opp bestemors peoner.

Det ville vært løgn å si at de har fått godt stell. Snarere må det nok innrømmes at de har vært gjennom et sjøslag eller tre. Husbondens omgang med gressklipper og kanttrimmer har ikke alltid vært like skånselsløs, men bestemors peoner nekter å gi seg. De reiser seg, gang etter gang. Som en stri bokser som har fått mye juling, men som ikke vil gi seg.

Jeg vet ikke når de havnet der, langs husveggen. Jeg vil anta de stammer fra 80-tallet. Det er med andre ord et anstrøk av noe retro over den vinrøde peonbusken som blomstrer ved husets nordvestre vegg. Omgivelsene kan knapt kalles glamorøse; et par steinheller, en kvast gressløk og ei brennesle. Stort mer er det ikke å fortelle om nabolaget. Det er liten tvil om hvem som er den fine jenta.

Jeg går forbi bestemors peoner med en kopp kaffe. Det er bløtt i graset, slik det gjerne er denne sommer’n. Jeg angrer litt på at jeg går i kanvassko, men de er allerede blitt våte så jeg gidder ikke gå inn igjen for å skifte til noe mer adekvat. Jeg står der i våte sko av kunststoff med dogg i, med en kaffekopp i hånda og ser på blomsten i kanten av plena.

Jeg setter større pris på det fine utendørs nå enn før. Før kunne jeg gått forbi, eller klipt meg forbi, uten å tenke så mye over det. Det har endret seg. Nå kan jeg bevilge meg et kvarter, de gangene jeg har et, til bare å stå og kikke.

På for eksempel bestemors peoner.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00