Derfor kom påskens atletiske prestasjon overraskende på familien.

Settingen var uvant: Lillebror og jeg hadde handlet matvarer for å fylle kjøleskapet i ferieleiligheten til påske. Det er ikke akkurat dagligdags at vi to er på handletur sammen, og derfor var rollefordelingen en smule uklar. Men varene var betalt, og nå sto vi på en parkeringsplass i Tyskland, klare for å lempe marsipanegg og vinflasker inn i leiebilens bagasjerom.

Vi var godt i gang da handlevogna plutselig var forduftet. Søkk borte. Jeg løftet blikket. Synet som møtte meg, fikk svetten til å piple fram. På den andre siden av vegen dundret vår tungt lastede metallvogn i retning ikke én, men to biler: en nypolert BMW og en glinsende Audi. Alle verkstedsregningers mor blinket i det fjerne. Det neste sekundets atletiske reaksjon var av en sånn art at Usain Bolts 100-meter blekner. Hadde det ikke vært for at ansiktsuttrykket mitt vitnet om en nært forestående og potensielt heftig dyr krise, kunne forbipasserende trodd jeg prøvde å sette ny verdensrekord i tresteg der ute på parkeringsplassen. En gaselle-oppvisning av de sjeldne utspant seg. En demonstrasjon av spenst, styrke og en ørliten dose kløkt.

Med 10 centimeters klaring mellom Audien og BMW-en og handlevogna fikk jeg røsket tak i håndtaket. Min langt mer sporty bror ble stående og måpe. «Hadde vi sett det i sakte film, ville vi til og med sett at du så deg både til høyre og venstre før du krysset vegen», sa han imponert da vogna var forsvarlig parkert og pulsen hadde roet seg. Så der fikk jeg min atletiske revansje. Best når det gjelder. Ahh!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00