Plutselig en dag var det montert opp en dartskive på jobb. Den har magnetisk kraft. Både folk og piler suges mot blinken til lek og moro i beste arbeidstid. Jeg også. I begynnelsen var jeg faktisk såpass ivrig at jeg ble medeier i noen piler. 249 kroner har jeg gått inn med. Men likevel har jeg lagt opp. Gitt meg på bånn. Det var best sånn.

Som nybegynner hadde jeg ingenting å tape. Jeg kastet som en gud. På mirakuløst vis sklei pilene inn i bulls eye. «Fulltreffer! 50 poeng!» fniste jeg. Men i det øyeblikket jeg hadde sikret min første seier, raknet det totalt. Prestasjonsangsten festet sitt klamme grep om min foretrukne kastearm.

Pilene skvetter veggimellom når jeg kaster. Høydepunktet inntraff den kvelden jeg sendte av gårde en pil som skjenet tre meter til høyre, over et gelender, ned en trapp og rett i ei glassrute. Kollegene stirret storøyde på meg. «Tenk at du er Tora Berger. Fokuser nå!», mumlet jeg til meg selv og kjente det knøt seg i magen, før jeg sendte ytterligere to piler i samme retning. En gryende engstelse for inventaret meldte seg. For ordens skyld skal det nevnes at pilene er utstyrt med plastspiss.

Det minnet om en runde minigolf på Tenerife for noen år siden. Mot alle odds slo jeg hole in one. Etter et kraftfullt puff med kølla skvatt golfballen over noen mosaikkanter og et oppbygd fossefall, og sneiet en skadeskutt kaktus, før den pent og pyntelig landet i hullet på bane seks. Problemet var bare at vi ikke var kommet lenger enn til bane fire… Dagen etter spilte vi biljard på hotellet. Det gikk så livat for seg at folk rev med seg oppblåsbare badedyr og ferielektyre og flyktet unna.

Jeg ga meg med minigolf. Jeg ga meg med biljard. Og nå har jeg gitt meg med dart også. Av HMS-hensyn tror jeg det er smartest. Og til tross for mine 249 investerte kroner antakelig også billigst.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00