Folk kan være skikkelige gledesdrepere:

«Vet du hvor mange muskler du har i tommelen?»

Fysioterapeuten strålte entusiastisk mot meg.

«47», gjettet jeg.

Fysio’n sluttet brått å smile:

– Nei … Åtte. Men det er jo fortsatt ganske mange …

Hun var åpenbart skuffet.

Jeg hadde ødelagt faktaopplysningen og drept alt av entusiasme ved å foreslå et altfor stort tall.

Dette skjer igjen og igjen.

«Hvor høy er verdens høyeste bygning?», spurte jeg et barn ved en tidligere anledning.

Nå skulle jeg virkelig imponere den lille pjokken, som sikkert ikke hadde sett noe høyere enn moras grorudpalme.

«Ti kilometer», svarte den frekke tassen selvsikkert. Jeg rynket på øyebrynene. Riktig svar skulle selvsagt være 828 meter.

Pjokken stirret skrått på meg: «Det ække ÉN kilometer engang? Kjeeeedelig!»

Tall kan være provoserende, men rett skal være rett:

Nylig var jeg på et foredrag hvor en type skulle illustrere hvor mange tall han hadde jobbet med i et forskningsprosjekt. Dersom han hadde printet ut alle tallene på tettskrevne A4-sider, så ville bunken ha veid 160 tonn – eller «like mye som en jumbojet», som han påsto.

Salen gispet, nikket og mumlet anerkjennende, men jeg holdt på å sprekke: Han burde ha presisert av dette er vekten av et tomt fly uten last eller drivstoff.

Som alle vet: En fullastet 747–8 veier 447,7 tonn. Fakta!

Karakterer er et kapittel for seg, f.eks. når poden kommer hjem og jubler etter å ha fått 5 pluss – angivelig den nest beste karakteren:

«Nå nei, du», svarer faren humørløst:

«5 pluss er bare til pynt. Oppå der har du både 5 til 6, 6 til 5, 6 minus, blank 6’er og 6 med stjerne i margen. Så ikke kom her og tro at du er noe!»

Det aller verste er likevel primtall – min største fiende i livet. Derfor var det en stor lettelse da alderen bikket fra 31 til 32.

Nå kan jeg nyte fem gode år før jeg møter fæle 37. Disse sifrene er jo PURE EVIL!

«Alder er bare et tall», sier folk. Det er jo nettopp dét som er problemet.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00