På veg ut i Europa hadde vi gjort en stopp i Halmstad og tatt turen innom en hurtigmatsjappe av den sorten hvor de skreddersyr menyen på bestilling. En kjapp løsning, vanligvis.

«En grov bagett med kalkun og dobbel ost», forlangte jeg, naturligvis på klingende norsk. Bagettmaker nummer én nikket vennlig, skar opp en brødbit og la på kjøtt og ost. I god samlebåndsstil skulle nå hans kollega, svensk han også, overta ekspederingen.

«Salat (på svensk: sallad), paprika (paprika) og agurk (gurka)» svarte jeg da han spurte hva han skulle fylle bagetten med.

Jyplingen så overbærende på meg og fniste litt, som om det skulle være et stammespråk fra Amazonas jeg forsøkte å få ham til å forstå.

Han anmodet om å legge om til engelsk. Jeg gikk for peking:

«Agurk» gjentok jeg og veivet i retning de oppskårne skivene. Han så ut som et spørsmålstegn. Jeg gjentok meg selv.

«Ahhhhh, cucumber!» utbrøt han til slutt på den mest cockney'e engelsken jeg noensinne har hørt.

«And which dressing du you want?» fortsatte selgeren etter motvillig å ha måttet godta norskklingende «salt og pepper».

«Hvitløk», svarte jeg. Den grønne tuben foran ham var merket «Vitlök».

Dermed burde den norske varianten være mulig å skjønne, om man la til et snev av godvilje. Han tok seg kokett til pannen og gjentok spørsmålet. Jeg gjentok svaret.

Og sånn sto vi der og gjentok oss selv, like fordømt sta begge to, helt til han på sin briljante engelsk utstøtte et «ahhhh, garlic!».

«Something to drink?» fortsatte han. «Cola zero», svarte jeg mutt. Det kunne han vanskelig protestere på, men jammen gjorde han et forsøk.

Etter mye om og men fikk jeg til slutt bagetten. Den hadde en litt «konstig» bismak.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-striper, både med og uten underlige aromaer ...

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00