Etter en vel rolig vinter, som undertegnede tidligere har beskrevet i denne spalte, hvor fysisk form og kroppsvekt hadde gått kraftig i motsatt retning i fire kontinuerlige måneder, var det duket for starten på en snuoperasjon.

På flyet ned lot jeg meg ikke bli påvirket av dem som gumlet sjokolade og åpnet sin tredje øl til tross for flyet gikk grytidlig om morgenen.

Vel framme på det afrikanske kontinentet, (en mer spennende måte å omtale Gran Canaria på) lot jeg meg heller ikke påvirke av de samme landsmenn som gjerne startet dagen med en frokostøl og som hadde skjorta åpen av den enkle grunn at knappene ikke lot seg kneppe igjen.

I stedet for gikk jeg, og løp jeg, et ganske betydningsfullt antall kilometer der nede.

Jeg sto opp tidlig, spiste relativt sunt og bedrev fysisk aktivitet.

Det var ikke helt Frank Løke-takter. Jeg var med familien. Jeg tok en is og fem, men jeg var sikker på at min atferd der nede skulle fungere som et motivasjonsøkt etter en relativt slapp vinter.

Vel hjemme, etter åtte dager i utlendighet, gikk jeg selvsikkert inn på badet hvor gjenstanden som hadde vært slem med meg hele vinteren, badevekten, sto parat og ventet.

«Hva i huleste granskauen er dette for noe», nærmest skrek jeg ut.

Skrek gjorde også badevekta:

To kilo opp!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00