Hvis du ikke kan møte presis, så sørg i det minste for å møte andpusten.

Det er faktisk det minste vi kan gjøre av hensyn til de som var på plass og kanskje har kastet bort flere minutter på å vente på oss som er født et kvarter for seint, og som fortsatt sliter med å ta igjen det vi tapte i starten.

Jeg har faktisk prøvd. Da jeg ikke kunne skylde på nedsatt fart og vegarbeid på E6, prøvde jeg en ny veg til jobben. Det var ingen suksess, farten var ikke høyere der, i hvert fall ikke på mannen med Toyota som overså at 60-sonen var opphevet og fortsatte ufortrødent i 54 kilometer i timen. Mandagens 10 minutter for sent, ble til 12 minutter på tirsdag. På dag tre var det klart for alternativ veg B. Den korteste i følge min bedre halvdel som forsker i den slags, og håpet om å klokke inn presis på jobben var definitivt til stede.

Vegen var litt smalere og mye glattere enn jeg trodde, og vikeplikten som jeg valgte å benytte meg av stjal nok et snaut minutt. Så det gikk ikke. Riktignok økte ikke etterslepet, men fem minutter er fortsatt fem minutter, og ikke innafor den målsettingen jeg hadde satt meg selv.

Nå var gode råd dyre, riktignok er det veger på kryss og tvers, men de fleste er både lange og smale og glatte om vinteren, og neppe redningen. Det var faktisk bare en mulighet igjen, slik jeg vurderte situasjonen. Og siden ingenting skulle være uprøvd i min streben etter å komme presis, så ble den mest drastiske av alle planer satt i verk. Og jammen virket det. To minutter før tida var jeg på plass, og lot som jeg ikke så mine kollegers overraskede blikk.

Dag fire ble den dagen jeg startet hjemmefra ti minutter tidligere enn vanlig.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00