Som nybakte huseiere forberede vi oss på å gå i vinterdvale. Vi fnøs av høye strømpriser – her skulle det fyres med ved. Tenkte vi.

Kvikksølvet kravlet nedover i gradestokken ved kjøkkenvinduet. I løpet av de par første ukene hadde vi i pur lykkerus fyrt så livlig at den sirlige vedstabelen uten i garasjen hadde fått et stort søkk på midten. Mens en gryende bekymring for å gå ved-tomme i løpet av vinteren meldte seg, ble vi sittende der tynget av et selvpålagt rasjoneringssystem og ruge på bjørk og furu. 16 minus ute. 16 hustrige pluss inne.

Den morgenen soverommet var så friskt at vi måtte skrape is av fortennene, kallet vi atter på vedleverandøren. Han hadde mer på lager. Timer senere dumpet to nye, etterbestilte kubikk utover den gjenutlagte presenningen. Fra Jøtulen i hjørnet knitret det godt resten av vinteren.

Ti plussgrader viser gradestokken utenfor kjøkkenvinduet nå. Vi fyrer stadig. Den strenge rasjonering da Kong Vinter var på sitt aller mest nådeløse, fungerte såpass bra at husstanden fortsatt har igjen et par kubikk, sammenfallende med den småpaniske etterbestillingen. Det ligger restopplag etter vinteren i en del garasjer nå. Ved vi rett og slett brant inne med.

Så her sitter vi med noen overvettes høye strømregninger og to kubikk overskuddsved, langtidstørket til 2020-sesongen. Men vi gikk da i alle fall ikke tomme – det skal vi faktisk ha. Nå begynner skrotten å tine opp igjen også.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00