Noen ting klarer jeg meg ikke uten, for eksempel den vinrøde adventsstaken med grønne barnåler i plast. I år knakk jeg fullstendig sammen da lysene ikke ville skru seg på. Men, etter å ha vridd på en pære, så var alt i orden igjen. Det samme gjelder det knøttlille plastjuletreet jeg har hatt i minst 20 år, og som utrolig nok fortsatt lyser, selv om det er både skjevt og fælt etter utallige flyttinger. Levende lys er også påkrevd. Et av mine verste minner er da den gode, gamle adventskransen plutselig var byttet ut med en enkel variant i metall. Den fine kransen med brannfarlige kongler, nøtter og all mulig annen livsfarlig pynt var visst ikke bra nok lenger. Førjulstiden ble aldri mer den samme.

Advent betyr også julekalendere på TV. For min del blir det alltid gjensyn med Nissene på Låven, som utvilsomt holder seg godt etter 15 år. I løpet av en kveld pløyde jeg meg gjennom 18 episoder, noe som skapte ramaskrik hos en svært reaksjonær bekjent. «Det er ikke lov å se mer enn én episode hver dag! Man må følge kalenderen», sa hun strengt – også kranglet vi om julekalenderetikk resten av kvelden. Jeg svinset også innom Jul i Blåfjell, noe som vekket gode minner. Alle guttene i klassen var forelsket i Turte. Jeg derimot, jeg valgte Selma – hun mora med den snasne røde kjeledressen. Jeg var skikkelig irritert på han sleipe postmannen som prøvde å smiske seg innpå henne, men nok om det. «Du har alltid vært litt rar», fikk jeg høre.

Nå gleder jeg meg til jul og grøt med mandel og rosiner. «ROSINER?!», skrek den bekjente juledamen, og så var vi i gang med kranglingen igjen. Advent er koselig, dere!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00