Det betyr at garasjeplanen får tiårsjubileum neste vår. Det passer bra for å gjøre drømmen om ny garasje til virkelighet.

Garasjen min er nok nabolagets styggeste. Den er grønn, av metall, med ei vippedør som må sparkes hardt for å lukkes. Da åpner den seg til gjengjeld knapt igjen. Det er som om garasjen er fornærmet. Jeg vet det er noen flere av samme slag rundt i Hamar, og det går faktisk an å lage ei egen grønn garasjeløype. Sjekk bare neste gang du rusler i ukjent strøk. De er ingen pryd, men jeg innbiller meg at de må være byens første ferdiggarasjer, og de var slett ikke dårlige. For de står jo her fortsatt, på et vis.

Og de har det meste som trengs, det vil si tre vegger, tak og vippeport. Den åpenbare mangelen er gulv, for garasjen er satt rett på bakken. Jordgulvet er mest plagsomt om våren, når snøen smelter rundt garasjen og vannet strømmer inn og blir der, helt til telen går.

Taket er det mest spesielle. Jeg har nok landets eneste grønne metallgarasje med torvtak. Torva skyldes at garasjen har flere trær rundt seg. Det er de som har lagt fra seg etterlatenskaper som i årenes løp er blitt til torv og mose. Det er bare ett sted på taket det ikke er torv, og det er der det gikk hull i fjor, da det datt ei grein gjennom taket. Men jeg foretrekker torv.

Det er noen som har antydet at garasjen burde vært på Maihaugen. Men det er jeg delt på. For plutselig finner museumsfolk ut at bygninger skal bevares i sitt opprinnelige miljø. Så en morgen jeg skal hente bilen, står det kanskje skilt på vippeporten om at garasjen er vernet og må heretter vippes med varsomhet. Og at den må stå der evig.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00