Småfugl for åpen mikk ved midnatt. Det er en bekreftelse. Tida er her.

Hvilken art, som kvitret av fullt bryst nede i kjerret ved jernbanskjæringa i torsdagsnatta? For meg var det Tida som sang. At den ikke er tapt, den er runnet. Jeg gikk videre med smeltegrus gnurende under skoa og hodet gnistrende av Tid. Det var som jeg fikk litt.

Og det er Tidenes Gave. Ingen har så vondt om tid som oss. Vår felles bevissthet handler om at tida tar oss, blir tatt fra oss, suges ned i sluket av krav, i en malstrøm av grusblandet smeltevann. -Vi jobber for mye, stønner vi, enda vi beviselig har historiens best regulerte arbeidstid og så mye tekno, at vi knapt må løfte en finger hjemme. Vi har uansett verdens dårligste tid og kollektivt høyeste blodtrykk.

Hvordan har det seg da, at vi, som knapt rekker å spise lunsj, har så mye tid å kaste vekk? Kommer vi, i tidens fylde, til å angre på at vi var for lite på nett, eller på at vi var for lite til stede? Ingen døende har visst angret på at de satt i for få møter. Greit. Men hva med oss? Hvordan bruker vi vår tilmålte? Hva er vår tidtaker?

Og viktigere: Hva er vår tidgiver? Nå, som det er helg og alt – skal vi ta og være vår egen? Gi oss litt og ta oss litt – og ikke minst ta padden vek fra poden, gi onga tid til å kjede vett på seg? Vi kunne endatil tatt og delt litt med hverandre. Vi får ikke mer tid av det, men det er fare for den blir bedre. Sjøl om tid er penger, får vi aldri kjøpt oss ny. Men vi kan gi den i presang. Kjenn etter sjøl. Hvilken gave trumfer å få tid? Gi tidens melodi no’ fuglesang, så vi skjønner et kvitter. Vi lever på livstid.

Cirka det hørte jeg fuglen sang så tidelig.

Les også
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00