Første gangen den kom over låvetaket, satt jeg bare og så på den. Rund og diger og gul, og helt umulig å ikke bli fascinert av. Den føltes nesten så nært at det gikk an å gripe etter den, som en tennisball gjennom lufta. I slow motion. Kvelden etter kom den igjen. Enda større, med et rødlig skjær over seg. Som for å minne meg på vår korte tid på jorda brukte den altfor kort tid fra den kom opp til den dukket ned igjen bak Bangsberget og forsvant i Mjøsa.

Tredje kvelden var jeg forberedt. Først var den lysegrå, transparent, og bare så vidt å skimte. Men ettersom lyset gikk, og kveldene er blitt litt mørkere nå, ble den gulere og gulere. Og de blå flekkene ble blåere og blåere, til de nesten tegnet et ansikt i den gule kula. Et kjent et. Kameraet sto på stativ, og da jeg syntes den hang passe høyt og var passe fin i fargen så begynte jeg å ta bilder. Vridde og vrengte på hjul og knapper, endret lukkertid, prøvde alt fra gørlang til ultrakort.

Det ble sikkert 50 eksponeringer av månen på det minnekortet. Ingen av dem ble særlig bra. Fargen ble ikke riktig. Lyset ble feil. De blå feltene ble ikke sånn de skulle. Jeg fikk det ikke til, rett og slett. Så jeg satte vidunderet på stativet inn igjen, fant meg et glass av skotlands fineste og ble sittende på terrassen foran huset i stillhet og bare se på at månen seilte over blåna.

Vi tar jo bilder hele tida heretter. Alt er på «film». I alle fall på minnekort. Mobilene våre knipser og knipser. Hva er det egentlig godt for? Hva skal vi med alle disse bildene? På konserter bruker folk tida på å stå og peke med den telefonen. I stedet for å la seg fange av øyeblikket og bare huske. Som nettopp det. Et øyeblikk. Jeg blingsa på månen rent teknisk. Men øyeblikket er lagret.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00