Dette skjedde ved et par anledninger i sommer:

Ca. en halvtime før jobbstart var det ut og finne sykkelen. Låse den opp og sette seg på. Ofte var det godt å kjenne på brisen mens jeg syklet bortover sletta, men andre ganger var det så armt at til og med fanden hadde syntes det var ubehagelig.

Første nedoverbakke. Godt med en pustepause.

Andre nedoverbakke. Nå begynner det å gå fort. Har jeg bremser?

Tredje og siste nedoverbakke. Her dundrer det unna. Jeg tror gutta i Tour de France hadde slitt med å holde følge. Dette ender aldri bra. Svingen nærmer seg, øya blir tørre av vinden, og blomsterstøvet i lufta presser seg inn i systemet. Det går så fort at panneluggen løsner!

Det gikk bra denne gangen. Bremsene er rødglødende etter oppbremsinga, og det kjennes ut som om hele sykkelen er i ferd med å gå i oppløsning. Enda godt at sykkelen får stå i et par timer mens jeg er på jobb.

Arbeidsdagen ender, og det bærer opp igjen på sykkelen. Det som var et snev av kald luft har blitt til en vegg av hete. Det skal bli godt å komme hjem til en kald dusj.

Motbakkene kjennes så altfor lange ut i det jeg sykler hjem. Til og med lovnaden om hjemmelagde kjøttkaker hjelper lite på motivasjonen. Det som var fryd på turn til jobb er smertefullt på hjemturen.

Melkesyra melder seg etter første lille fartshump, og herfra blir det bare verre og verre.

Etter 25 minutter med intensiv, smertefull og meget slitsom sykling melder inngangsdøra seg. Det er da det er kjipt å ha glemt igjen nøkkelen.

Flere god-dag spalter finner du her!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00