Ubehaget blir stadig verre desto varmere det blir. 25 grader kjennes ut som om du blir kokt levende, alt du gjør kjennes ut som et besvær og om du våger å røre deg, kjennes det ut som om alt du tråkker på er lava.

Så er det tur for å kjøre litt bil. Du kjenner at nakkehåra reiser seg av frykt når du nærmer deg blikkboksen som har stått i sola i hele dag. Du vurderer å sette inn ei isbøtte i førersetet, og du håper at du har husket å sveive ned vinduet før du forlot bilen sist.

Skremt, livredd og usikker åpner du døra på blikkboksen, og setter deg inn. Et kvart millisekund etterpå er motoren i gang, vinduene nede og bilen på motorvegen.

Du suser av gårde i fartsgrensa, og den kalde vinden blafrer i hår og skjegg. Endelig fri fra varmen! Nå håper du bare at du kan fortsette å kjøre fram til det blir minusgrader og blåhålke.

Gleden skal tvert imot bli svært kortvarig. I horisonten skimter du det som kan bli den store undergangen. Er det i det hele tatt mulig å overleve der framme? Du sjekker utetemperaturen som lyser mot deg fra dashbordet.

22,6 grader. Altfor varmt for en stakkar med vinterisolasjon på kroppen.

Fortvilet ser du deg nødt til å forberede deg på et langt, smertefullt mareritt. Du kjenner at pulsen stiger, blodtrykket treffer maksgrensa, og svetten begynner å piple fram bak øra når køen nærmer seg.

Kjære vinter. Jeg savner deg litt, innimellom.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00