Vi tok Trondheimstoget en tidlig morgen i rutete flanellsskjorter, med store ryggsekker som skumpet folk nedover midtgangen med fiskestenger stikkende opp som radioantenner. Vi satt ved vinduet og hadde med niste.

«Nå er Bellingmo neste», sa konduktøren etter en stund. NSB stoppet utenfor Bellingmo stasjon før Alvdal, fordi vi ba pent om det. Toget stopper ikke der fast. Vi har slekt der, og ble fulgt opp i fjellet til et fiskevann jeg ikke røper navnet på. Ble der seks dager. Vi satte opp teltet nær vannkanten, lagde en bålplass med steiner, begynte å fiske med sluker, dupper og fluer i skumringen. Det tok ikke lang tid før den første ørreten bet, vi løp rundt som villmenn og fikk et drøss med fisk som vi stekte i margarin over bålet. Så ble det mørkt. Det begynte å regne og blåse.

Og vi så nøkken i hver gresstust den kvelden, vi så store, runde, gule øyne i den værbitte furua over teltet. Nøkken finnes vel ikke? Monsteret i treet var til slutt ei ugle. Den natten lå vi i teltet og jeg trodde vi skulle blåse på sjøen, så hardt blåste det.

Men neste morgen våknet vi til godvær, plukket multe, barsket oss på sterk kokekaffe og fanga en ørret på over kiloen. Dagene passerte sakte og fantastiske. Den siste kvelden begynte vi å krangle om noe jeg ikke husker, men vi skværa opp og tok hjemveien fatt neste morgen. Fetteren min hadde funnet et par litt store, morkne militærstøvler på loftet før vi dro, og da vi var nede fra fjellet sto han både i sko og i sokkelesten samtidig. Hver gang vi snakker sammen om den turen den sommeren nå for tiden, blir jeg varm i brystet også må jeg smile.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter fra den berømte baksida i HA

LES OGSÅ: Mjøsfiskerne forteller om en eventyrlig sesong

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00