det nytter ikke å sitte inne, når alt håp er ute, sa dokteren. Det er nå det.

Nå blomstrer tyggisen og hundebæsjen igjen, nå gnisser grusen att, og sola, himmelens hvitevareservice og softismaskin, blinker: ’Game on’. Dagen blir sørpe full. Det blupper, det klukker, det flommer, og vi fra den evige sne blir brått brattere og gladere i kne, går strakrygget hele Strandgata. Vi er nok ikke helt nyktre vi heller,  i disse dager av rutsj og søtegrader. Driver og  ELSKER klissen, møkkete grus, sneiper og skitbrunt sølevann, synes av all vårsjel, at det er såle godt. Det er ei nådetid, så klart. Om bare noen strakser spytter vi støv og skjærer tenner over all møkka og hyler etter kostebil.

Men ikke nå. Nå er skiten skjønn. Og må vi over til skyggesida og vade gjennom grå softis med svart strøssel eller en brunsjø ved et kryss, roper innabordsfemåringen  og vil ut og hoppeskvettesprette. Vi plasker diskret. Svupp! Jeg så to menn i shorts tirsdag.

På en dag som denne fins det mange, som ikke får kommet seg ut i håpet. Som har livsfjell å bestige, som er slitne, som ikke orker å tenke på det ’enda mer’, de må gjennom. Torsdag var en slik for venninna mi. Helt utkjørt av harde prøver på sjukehuset de siste ukene var hun på veg til mange flere. Kunne knapt orke enda mer smerte og håp som brister, rullet matt  ned sidevinduet for å dra kortet på ferja. Da ba billettøren henne trekke et av hans kort i stedet. Hun fikk et landskapsbilde –  og et vers. «Han gir den trette kraft og den som ikke har krefter gir Han stor styrke».

Samme hva du tror, var det et mirakel. For muttere billettører enn de på ferja der hjemme finnes ikke. Noe må ha brånet.  Alt håp er ikke ute. Håpets tid er inne.

Turid Elisabet Andreassen Lie

tea@h-a.no / 974 25 016

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00