Det virker som om gamle gubber ikke sitter på benker lenger, de virker ikke engang så gamle som de gjorde før. Det har neppe noe med min aldersutvikling å gjøre.

Men uansett. Gamle gubber på benker brukte å løse så mye. Og man kunne jo være enig eller uenig med dem i lange baner. Men uavhengig av det, så har gamle gubbers diskusjoner, og mulige løsninger alltid kommet med en viss fascinasjon knyttet til seg.

Så jeg satt der på en kafé som jeg ikke bruker å gå på. På bordet ved siden av satt det et par-tre karer. Sjøl om vi satt inne, og det ikke var direkte kaldt, så hadde de ikke tatt av seg boblejakka. En av dem hadde lue på og, sånn skyggelue som du kan brette ned klaffer fra. De er ikke så mye brukt lenger.

Jeg kunne høre at det var en dagsorden, og det er jo ikke pent å tjuvlytte sjølsagt, men jeg gjorde det lell.

Med den enerverende lukta av surkål og kjøttkaker, noe jeg mistenker er daglig ala carte på dette etablissementet, hengende i lufta så merket jeg meg at det virket å være lite mat i samtalen. Maten sto på bordet, men samtalen virket slapp. Diskusjonen var ingen diskusjon, det var en monolog. Og den virket ikke å engasjere noen av dem vesentlig.

En tenker jo at jo eldre man blir, jo klokere blir man. Når vi er 90, skal vi alle være som Kåre Willoch.

Reflekterte og med tydelige verdier.

Det var det jeg fisket etter, med øra sirklende rundt samtalen, unnskyld monologen, på nabobordet.

De kom meg ikke i møte. Det var lite å hente. Det skjønte jeg da en av de andre, en av dem som hørte på han med monologen, brått skar ut og stilte spørsmålet.

– Å skar’n stemme a?

Jeg kneppet jakka, forlot surkålen og vandret desillusjonert ut.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00