Historien om Willie Nelsons hedmarksbesøk, og nærmere bestemt Tangen-tripp, ble første gang fortalt i Hamar Arbeiderblad i forbindelse med at han skulle opptre i Hamar OL-amfi under AnJazz i 2008. Historien stammet fra 1970, da Willie Nelson satt en sensommerkveld på Tangenodden og sang «It's crying time, I'm gonna leave you». Og det var ikke engang eneste gangen Willie var på Tangen, og han ble tatt med både på kombinert biltur og telttur til Trysil på fisking, og fikk en abbor også. Dessuten stanset de på Rilla, en gang Hamars legendariske platebar, for Willy skulle ha seg en gitar. Dessuten kjørte de i en Ford Escort både til Vallset og Rasensjøen, og Willy fortalte at det var hans første ferietur noensinne. Godt mulig det var ei dame i historien også. Det er gjerne det.

«Ja, jeg husker godt at Bjørg og Arvid kom spaserende nedover vegen med denne karen mellom seg … Og i ei pause sa Arvid at han hadde med en kar, og så lurte han på om denne karen kunne få være med på ei låt», fortalte Svein Korsbakken til HA i 2008.

Og samme kar var det som sang sammen med Willie Nelson på Tangen.«Ja, ingen visste hvem han var da, men det er jo morosamt da, å tenke på i dag, at jeg har sunget sammen med denna snipa der», fortalte han til HA.

Så kan en alltids mene hva en vil om Rasensjøen som feriemål, men en spennende historie var det unektelig. Så spennende at Teater Innlandets teatersjef Janne Langaas fikk innspill om at det kunne ligge teaterstoff i historien. Og det sier noe om Janne Langaas' åpenhet for idéer som ikke befinner seg midt i hovedløypa, at hun innså at det kunne være et ypperlig utgangspunkt til en forestilling. Og nå skal det skje, i helt omdiktet form og med en fiktiv handling ikke lagt til Tangen men til Elverum. Der er det strøbilsjåføren Nils som er hovedperson i vårens forestilling «Willie Nelson kjente mor mi» - en teaterkonsert med manus av Knut Nærum, Håvard Bakke som Nils og Willie Nelson-låter tett på grasrota.

«En underfundig liten sak» og «en søt, liten historie», varslet Janne Langaas da teaterprogrammet ble presentert denne uka.

Og uten at det går an å ha peiling på hvordan det blir, virker idéen unektelig kjempegod. Og i all sin påståtte underfundige litenhet og søthet kan det godt hende den rekker lenger enn som så. For Teater Innlandet har de siste sesongene hatt flere flotte treffere med sine oppsettinger; sist ikke minst med Øystein Sunde-forestillingen «Det året det var så bratt» og Prøysen-forestillingen «Skaff meg en synder».

Felles for begge forestillingene er de også har hatt pen suksess på Oslo-scenene. Og selv om Janne Langaas understreker at det er innlandet som er Teaters Innlandets nedslagsfelt, så sier det også noe om treffsikkerheten at det er forestillinger som rekker langt videre enn som så. Og nå kan det godt hende de gjør det igjen. «Willie Nelson kjente mor mi» kan godt bli en kultforestilling som rekker langt ut over innlandsfylkene. For vi begynner å bli vant med at Teater innlandets oppsettinger også tenner hovedstadsmenneskene.Det som ligger an til å bli vårens andre større oppsetting fra Teater Innlandet, er «Dikterhøvdingen» - om Bjørnstjerne Bjørnson. Også den virker i utgangspunktet forfriskende, med Tom Styve i hovedrollen som Bjørnson. Og ifølge teaterets egen presentasjon skal den gi «innsyn i dikterens innerste tanker, hans gode og dårlige sider, temperament og brennende engasjement i stort og smått».

Det kan høres relativt gåtefullt ut hva det blir. Men det er spennende hver gang det tas fatt i en dikter fra innlandet, og det gjelder også kvikneværingen og gausdølen Bjørnson, og vrir originale vinklinger ut av dem.

Og gudene skal vite at det er mange igjen å velge i - både forfattere, musikere og tilfeldige tilreisende som Willie Nelson. Er det for eksempel ikke en god stund siden noe skikkelig er gjort på Vidar Sandbeck? Og la gå at det fortsatt er noen år igjen til neste Sandbeck-jubileum, men hva med å ta utgangspunkt enten i «Menuett i mai» eller «Blådansen», og se hvor det bærer, enten det er jubileum eller ikke? For i Sandbecks enormt store visediktning er det alle muligheter til musikalsk kvalitet fra først til sist.

De siste 500 årene har det vært godt over 500 hedmarksforfattere i skjønnlitterær virksomhet. Det er tall som ikke bare går opp fint, men som også sier noe om hvilket litterært fundament Teater Innlandet hviler på. For det er sannsynligvis like mange opplandsforfattere som hedmarsforfattere, og dermed har Janne Langaas og hennes team i hvert fall 1.000 forfattere å spille på. Og det kan umulig være noe regionteater som har særlig mange flere.

En av årets jubilanter, er Jan Magnus Bruheim fra Skjåk. I år er det hundre år siden han ble født. Og innerst inne synes jeg nok det er litt leit at Teater Innlandet ikke har gjort noe rundt ham. Men poenget er at vi har mengder å tilby, og det er supert at Janne Langaas og hennes team viser åpenhet overfor utradisjonelle valg. Og Willie Nelson er naturlig nok enda hetere enn Jan Magnus Bruheim.

Og mens vi fabler og fabulerer; hva med å sette Return fra Stange på scenen snart? Eller i hvert fall musikken deres? Enten det blir «Bye bye Johnny» eller «Sing me a Song» som blir inngangen, så må det jo være fantastisk dramatikk i vente med historien om bandet som aldri dør, men bare kommer igjen, og igjen.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00