I dagens flyktningkatastrofe opplever vi det nesten uvirkelig at innflytelsesrike mennesker, i egne øyne åpenbart med hjerte på riktig sted, forsøker å isolere og stigmatisere Frp og dermed Høyres regjeringspartner.

Kanskje kan vi håpe at bunnen i usakligheter er nådd. I selveste Klassekampen 10. november skriver prest og universitetsstipendiat ved UiO Ole Jacob Løland om Sylvi Listhaug og Helga Byfuglien:

«Men som prest i Den norske kirke får jeg mot min egen vilje sterk sympati for hennes resonnementer overfor min kirkes øverste religiøse overhode, biskop Helga Byfuglien».

For meg åpner det et par tanker om hvem man skal samarbeide med i en verden som ikke er perfekt og til og med består av meninger annerledes enn mine egne. Det historiske perspektivet bør være med, i hvert fall for et konservativ menneske, når man avveier det ideelle mot det mulige. Anders Lange var unektelig uspiselig med sin støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika og i en høyre/venstreakse kan nok det sammenlignes med SVs motbydelige lefling med «Bonde- og Arbeiderstaten» DDR.

Disse hendelsene bør allikevel ikke brukes ukritisk mot dagens ledelse i de to partiene. Likevel melder det seg et spørsmål om hvor langt ut i det ekstreme anstendige partier skal gå for å skaffe makt og innflytelse for partiet og seg selv.

Einar Gerhardsen, med sin Kråkerøy-tale, og partiets mektige Haakon Lie holdt Arbeiderpartiet langt unna alt som smakte av diktatur og kommunisme og bidro til å få Norge trygt inn det vestlige samarbeide. Fra Høyres side sørget C.J. Hambro og hans etterfølgere for at Høyre holdt like trygg avstand til fascistiske og brune bevegelser.

Arbeiderpartiet ser ut til å ha beveget seg. For å få makt i «byregjeringen» i Oslo samarbeider Ap med partiet Rødt, som, til tross for en mengde navnebytter med eller uten parenteser, er et marxistisk parti som helt opp i vår tid støttet Stalin, Mao og Pol Pot. Vel var DDR og Sør-Afrika særdeles motbydelige, men allikevel ikke sammenlignbare med den perfeksjonerte ondskap som kommunismen representerte. Eller var Anders Lange kanskje verre enn Stalin, Mao og Pol Pot?

Den som ikke tror på Aleksandr Solzjenitsyn eller Anthony Beaver kunne jo lese årets nobelprisvinner i litteratur Svetlana Aleksijevitsj.

Folk i dag som stigmatiser Regjeringen og vil isolere Frp i en ytterste vanskelig situasjon for landet, mens de samtidig samarbeider med hva som helst for personlig og politisk makt bør ikke få ha noe moralsk overtak i den offentlige debatten.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00