Jeg må bekjenne at jeg alltid har vært opptatt av kvinnelige prester. En stor opplevelse var det derfor da Berit Kristin Klevmoen fra Brumunddal i juni ble ordinert til prest i Veldre kirke. En mannlig og åtte kvinnelige prester kom verdig skridende i prosesjon opp kirkegulvet og deltok i ordinasjonshandlingen. Det har ikke alltid vært slik.

I 1972 gikk jeg ett år på praktikum ved Teologisk fakultet, UIO. For å bli prest i Den norske kirke må alle ha denne mer praktiske utdannelsen etter det teoretiske teologistudiet. På denne tida raste i nær alle fora en dels krass strid om kvinner kunne bli ordinert til prester. Det andre stedet som utdannet prester, Menighetsfakultet (MF), godtok at kvinner kunne ta den teoretiske delen, men de var helt utelukket fra praktikum. Kvinnelige prester var flertallet sterkt imot.

Som en følge av dette begynte tre kvinnelige studenter fra MF på mitt praktikumskull. Slik kunne de unngå blokaden og likevel bli ordinert til prester. Vi ønsket overløperne velkommen.

Ingrid Bjerkås var den første kvinnen som ble ordinert her i landet, i 1961. Det skjedde i Vang kirke og biskop Schjelderup gjorde det under sterk motstand fra alle de andre biskopene og en massiv prestestand. Det var en reell kirkekamp. Sterkt har det vært å følge flere av disse første kvinnene som kollegaer og å høre hvor ubarmhjertig de kunne bli tatt imot av noen kollegaer og i menigheter.

Vår preses, biskop Helga Haugland Byfuglien var en av de to første kvinnene som tok eksamen ved praktikum på MF i 1976. Hun har fortalt og skrevet noe om hvordan hun opplevde denne kampen.

På slutten av 70-tallet var vi tre prester i Nord-Hålogaland bispedømme, altså i hele Troms og Finnmark, som viet fraskilte. Flertallet mente at dette stred klart mot Guds ord. Å leve sammen som skilte og ugifte var i mange miljøer ensbetydende med å bli utstøtt. Mange skilte kom derfor på sine knær og bønnfalt om å bli kirkelig gift. Skriftsteder virket viktigere enn det jeg oppfattet som barmhjertighet.

Min søster døde i 2012. En uke tidligere viet jeg henne med sin kjære Aud etter mitt eget tilpassede kirkelige vigselsrituale. De hadde lenge ønsket kirkelig vigsel. For år tilbake, da jeg var sykehusprest på Hamar, hadde jeg flere ganger ved dødsleier forrettet det vi kalte «nødvigsel». Nå i 2012 var denne vigselen selvsagt juridisk og kirkelig illegal og dagen etter rakk vi derfor å få en fra sorenskriverkontoret til å vie dem på legalt vis. Fem dager etter døde hun. Deres kjærlighet ble akseptert av samfunnet og gjorde blant annet tida etterpå langt ryddigere.

Fra 2017 kan likekjønnede par vies i kirka.

Gjennom hard kirkestrid har vi på få tiår beveget oss i retning av mer likeverd, likestilling, aksept og dermed humanisering i kirke og samfunn. For meg er dette i tråd med det jeg oppfatter som kjernen i Jesu’ budskap. Vi må bare stadig videre og arbeide for at nye enkeltmennesker og grupper kan leve liv preget av slike holdninger og handlinger. Det finnes nok av utenforskap.

I september er det valgdager også med kirkevalg til menighetsråd og bispedømmeråd. I menighetsblad og på for eksempel www.kirkevalget.no kan man finne god informasjon.

Min oppfordring er: Bruk din stemme til å prege dette valget. Det er tre lister. Jeg bekjenner at jeg vil stemme på lista for Åpen kirkegruppe. Åpen kirkegruppe arbeidet blant annet fram godkjenning av likekjønnet vigsel og deres videre program mener jeg best og mest enstydig tar vare på tradisjoner og verdier som gir uttrykk for fortsatt nødvendig humanisering, også når dogmer og rettroenhet måtte dukke opp og true.

Jeg har her bare valgt ut noen situasjoner fra mitt presteliv som ikke bare blir private, men speiler holdninger og handlinger i vår altfor nære kirke- og samfunnshistorie.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00