For noen dager siden fikk jeg tilbud om en forbedret versjon av vipps. Jeg avslo. Jeg orka ikke å dille med det. Tolv sekunder for å overføre en sum, hvor enn jeg måtte befinne meg i verden, må da være bra nok?

Med tanke på at jeg har en sønn på 16 år, hadde jeg faktisk foretrukket at det var litt mer vrient å overføre et beløp, men det er en annen sak. Jeg syns det er flott at ting er lettvint og jeg ønsker meg uansett ikke tilbake til for eksempel blekkviskelæret. Et fascinerende framskritt i sin tid. Et viskelær med en blå, ru tupp, og hvis man gnikka iherdig, blei pennestrøkene borte. Problemet var at arket blei borte det også. Sånn sett kunne man like gjerne gnukka med en gråstein.

I dag kan man bruke I-phonen til … tja … ALT. Hvis jeg skulle ramsa opp alle gjøremålene og funksjonene den fyller, ville jeg brukt opp de 5.000 tegnene, inkludert mellomrom, som jeg har til rådighet. Det har aldri vært så enkelt å være menneske i dette landet, reint praktisk i hverdagen, som det er nå. Likevel vil det alltid komme nye oppfinnelser som skal gjøre ting enda enklere. Og hva er galt med det? Jo, det kan jeg svare på: Det er helsikes irriterende, i den perioden FØR det blir enda enklere.

Det er kneikene som er problemet. Jeg blir mannevond av dem. Vippsen kunne jeg sikkert oppjustert uten store anstrengelser, men for en stund siden skulle jeg sende en faktura. Da var det ikke lenger nok å gjøre det på gamlemåten, bruke Word og sende på mail, noe som tok tre minutter. Nei, firmaet måtte ha e-faktura. Jeg satt hjemme. Det var en lørdag. Jeg stålsatte meg. Først måtte jeg laste ned et program av obskur art. Det tok tid fordi PC’n ikke «tok» programmet. Så blei det brukerstøtte og ventetid, med panfløyte. Da dette til slutt var i orden, måtte jeg registrere brukernavn og passord, først midlertidige, som jeg fikk tilsendt på mail, deretter permanent passord, men først måtte PC’n få bekrefta at jeg var et menneske, og jeg måtte gjennom en slags test.

Den besto i å huke av hvilke tre av fire bilder som inneholdt et lyskryss. Jeg begynte å bli sliten. Jeg var ikke lenger skjerpa og utenfor piska regnet og det knirka i markisa. Jeg plira mot skjermen og det var ikke lett å se de fordømte lyskryssene. Det var rikelig med vegetasjon på to av bildene, og skygger, og øyet mitt er ikke lenger trent til å observere lyskryss fordi det omtrent bare er rundkjøringer igjen i Hamar. Jeg huka feil. Jeg var ikke menneske! På’n igjen. Nytt brukernavn, nye passord, mer panfløyte. Det tok fem timer. Alt annet måtte settes på vent.

Kummerlig, konspiratorisk kneikeri. Men når det endelig fungerte, var det helt glimrende. Jeg trengte bare å skrive inn det litt «smør på flesk»-aktige navnet mitt, så fylte de andre rubrikkene seg ut automatisk. Hadde det bare ikke vært for kneikene. De kjente til problemet tidligere også. Nå har vi fått innlagt vann og et vaskebrett, slik at vi slipper å leite etter en stein å gnure klærne mot. Er ikke det bra nok? Neida, for nå skal alle ha vaskemaskin. Dermed må vi bære inn den blytunge kassa, med spesielle stropper, lese bruksanvisningen, lære programmene, kjøpe vaskeball og dertil egna vaskepulver. For et slit!

Men det er flere kneiker i våre dager, særlig på IT-fronten. Så fort vi lærer oss et datasystem på jobben, kommer det et nytt. Det er viktig at dere viser endringsvilje, sier sjefen da. At dere er dynamiske og hilser fremtiden velkommen. Dette nye systemet vil gjøre alt enklere for oss. Og vi bøyer oss lydig over tastaturene, med krum nakke, og blir til slutt komfortable med nye linker og faner.

Og sånn må det være. Vi er dømt til å strebe framover. Det er en kamp. Kanskje kan vi sammenligne det med fotballens logikk. Et lag kan vinne kamper, hele ligaen og den gjeveste finalen. Men det kommer alltid en ny sesong, med nye kamper og finaler. Og en ny trener som har sine ideer om formasjoner og stil. Slik er også livets Premier League. Den endelige seieren finnes ikke. Man må bare snøre skoene, få på seg drakta og jobbe videre. Og kanskje er det greit? For om vi skulle sagt oss fornøyde og ment at nå er det vel enkelt nok, nå går det vel fort nok, ja, hva da med alle programmererne, utviklerne, stakkarene bak samlebåndene, designerne, kursholderne, reparatørene, leverandørene og underleverandørene av nytt software og hardware og den voldsomme administrasjonen bak alt dette? Hva om alle disse menneskene hadde mista jobben? Dét ville vært kneik, det.

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.