Vi som vokste opp under krigen og i etterkrigstida, fikk vel ofte høre at vi unger også måtte bidra for å få det hele til å gå rundt. Og jeg vet med meg selv at det var mange som tok dette ansvaret. Det var selvsagt ikke bare lystbetont, men vi tok ansvar.

Midt oppe i alvoret og forpliktelsene fant vi likevel tid til å leke, fritt og uavhengig av de voksne. Selv i arbeid under onnene, kunne vi leke i kvilene mellom øktene. Og ved at vår lek alltid var fri, og for det meste uten innsyn og kontroll av de voksne, fikk vi noe i tillegg til at vi hadde det artig. Bonusen var at vi lærte, og jeg tror vi på denne måten utviklet selvstendighet og ansvar.

Vi bygde hytter, skaffet materialer, lærte å bruke hammer og sag, fikk skrammer og sår, samarbeidet, stiftet hemmelige klubber med forpliktende regler, konstruerte kraftverk i form av vasskaller i vårflommen, bygde våre egne hoppbakker, og så videre. Ofte måtte vi ta sjanser og prøve ut ting. Her kunne jeg gått i detalj om hvordan vi lærte å svømme. Men det lar jeg være.

Disse refleksjonene meldte seg da jeg leste om en ny trend som er registrert blant amerikanske studenter. Dette gjaldt den såkalte internettgenerasjonen, de som er født etter 1994. Og det som blir beskrevet er høyst overraskende. Det er de siste årene registrert bemerkelsesverdige studentopprør på mange universiteter i Statene. Og studentopprør er jo ikke av det gale, historien bekrefter jo det.

Men her dreier det seg om noe helt annet. Bakgrunnen var at studentene følte seg truet, skremt og krenket av utfordrende meninger og synspunkter som kunne forekomme i foredrag og forelesninger. Men det gjaldt ikke bare innholdet i forelesningene. Foreleserens blotte nærvær ødela for studentenes evne til å fungere, heter det. Dette førte til opptøyer og vold i forbindelse med planlagte foredrag og seminarer. Mange måtte flyttes eller avlyses.

Så forsøker forskerne å forklare fenomenet. Disse studentene representerer den skjøre generasjonen, hevder de. Og det begrunnes slik: Dette er den generasjonen som har vært under foreldrenes beskyttende vinger fra de ble født og til de måtte forlate hjemmet og stå på egne bein. Og det var de ikke herdet for. De hadde til da levd sitt liv i trygghet og kontroll med reguleringer og sikkerhetstiltak i hjemmet, på lekeplassen og på skolen. I stedet for å utfolde seg i fri lek ble de kjørt i bil til velorganiserte aktiviteter der ansvarlige voksne bestemte alt. Så ble de hentet i familiens biler og brakt hjem til bespisning og spill.

Forskerne hevder så at all denne kontroll og de mange beskyttelsestiltak hindret utfoldelsesmulighetene og egne utprøvinger og tilegnelser av erfaring. Dette skapte ikke en opplevelse av emosjonell frihet. I stedet skapte dette en skjørhet og en underliggende frykt for alle krav og alt det vonde som kunne vederfares dem når de plutselig måtte stå på sine egne bein. Påminnelser og synspunkter som forekom i forelesninger, virket skremmende og krenkende ved tanken på at denne brutale virkeligheten også gjaldt dem. Og dette ville de ha seg frabedt. Dermed ble det opprør.

Forskerne peker samtidig på at denne generasjonen også har opparbeidet sårbarhet og skjørhet på et annet område. Denne generasjonen har vært et offer for en streng hygiene, overforbruk av antibiotika, i tillegg til fraværet av den frie utforskende lek utenfor hjemmet. Slik er de i liten grad blitt eksponert for mikrober som kunne herde dem. I stedet er det utviklet overfølsomhet for ufarlige stoffer og mye allergi.

Og så dukker en assosiasjon opp. I Steinbecks bok Dagdrivergjengen forekommer dette: Under en utspørring av en elev fra et «tvilsomt» hjem fikk læreren vite at barna der stort sett levde på kokte bønner og løk. Det var menyen der i gården, fra morgen til kveld. Dette førte umiddelbart til en hygieneinspeksjon i hjemmet. Og kommisjonen kom i det rette øyeblikk. Mora holdt akkurat på å servere de ferdigkokte godsakene ved at hun auste dem ut på golvet. Og ungene krabbet rundt og jafset i seg med stor appetitt. En lege fikk i oppdrag å påvise de skader barna var blitt påført ved slik omsorgssvikt. Han hadde følgende konklusjon: «Jeg tok alle de prøver jeg vet om; av tenner, hud, blod, skjelett, øyne og reflekser. Jeg har aldri sett sunnere barn.»

Er det så noen fare for at vi kan utvikle skjørhetsgenerasjoner her hjemme?

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.