En stadig større andel av eldre i befolkningen krever god planlegging av fremtidig eldreomsorg. Mange kommuner har i dag en befolkning hvor ca 1/5 er 65 år eller eldre. En generelt stadig trangere kommuneøkonomi gir kommuner mindre handlingsrom for å møte fremtiden for eldre. Det bør bli motsatt.

Økende behov for eldreomsorg vil derfor kreve strenge økonomiske prioriteringer i tiden fremover. I det bildet er det ikke rom for anbud og privatiseringer, hvor spekulanter driver stor utbyttepolitikk på offentlige tjenesteoppgaver. Ofte påfølgende skatteplanlegging, for å unngå å delta i det spleiselaget som velferdsstaten er.

Dagens eldreomsorg preges litt for ofte av for lav grunnbemanning, med påfølgende ensomhet og inaktivitet, dårlig tannhelse, samt vekttap/underernæring og uttørring hos mange eldre. Det er et politisk ansvar å motvirke dette. Det handler om eldres integritet og verdighet.

Det må sikres en riktig bemanning hvor ansatte har tid nok til å ivareta behovene til hver enkelt av de omsorgstrengende.

Samfunnets ønske om at flere skal bli boende hjemme lengst mulig, har sine utfordringer. En av dem er ensomhet (tilfeller av depresjoner) hos enslige. Personer som kanskje har vansker for å ta seg ut, eller har lite eller intet stabilt nettverk rundt seg.

Inaktivitet er ikke bare et problem hos eldre hjemmeboende. Det kan også gjelde for de som bor i institusjoner. Det å ha aktivitetstilbud, og aktivitetsledere, er derfor en viktig del av eldreomsorgen.

Det at eldre bor alene, eller mangel på rutiner/oppfølging av tannpleie, er også en utfordring. Når ingen kommer på besøk, eller at man selv skal ut og treffe andre, fører lett til slurv med tannhygiene og pynte/stelle seg. For de fleste, som bor på institusjon, dekker det offentlige tannlegeutgifter. Det gjøres ikke for hjemmeboende. Forfall på tenner kan være plagsomt, og mange eldre med får ikke forsvarlig tannhelsetjenester. Noen på grunn av dårlig økonomi.

En annen utfordring er vekttap/underernæring og uttørring blant eldre. Særlig demente, men også andre kan miste sultfølelse. Så lenge det ikke er personell til stede, som har tid til å følge opp at eldre får i seg tilstrekkelig med mat og drikke, representerer det en uforsvarlig behandling av de som trenger det. Hyppig bruk av vikarer, som ikke kjenner den enkelte pleietrengende, forsterker dette problemet.

De eldre trenger politikere som vil prioritere å bygge opp ledelse og kompetanse, med riktig bemanning. Og prioritere tilsynsrutiner for oppfølging av eldre som bor alene, eller i institusjoner, slik at disse sikres gode helsetjenester og regelmessig god munn- og tannpleie. Det bør skje i samarbeid med fastlege.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00