Forleden dag mottok jeg et brev fra valgdirektoratet i Sverige. I høst, nærmere bestemt søndag 9. september, er det dags for valg i Sverige – til storting, fylkeskommuner og kommunen.

Som utflyttet svenske har jeg rett til å stemme i stortingsvalget, en rettighet jeg selvfølgelig tenker å benytte meg av. Selv om jeg for tiden lever under norsk flagg, har jeg sjansen til å være med å bestemme framtiden til mitt fedreland.

LES OGSÅ: Söderström: - De ser hvasse ut

Da jeg var en liten pjokk hadde jeg, som alle andre, store drømmer. Det var så klart lokkende å bli profesjonell hockeyspiller, tjene mye penger, kjøre Saab Turbo og spille golf hele sommeren.

Men ettersom jeg hadde vokst opp i det miljøet (bortsett fra mye penger og fin bil) hadde jeg følelsen av at det var temmelig vanskelig å oppnå.

Jeg hadde kompiser som gjerne ville bli brannmenn eller politi, men mitt andre alternativ (bortsett fra hockeyproff, altså) var å bli statsminister. Det er kanskje ikke en typisk barnedrøm.

Jeg vet ikke helt hva det var som virket så forlokkende, og jeg innser at å bli noe sånt kanskje er enda mer krevende enn å lykkes som idrettsmann.

Jeg vokste opp med Olof Palme på tv, og har sett Carlson, Bildt, Persson, Reinfeldt og nå Löfven styre Sverige.

LES OGSÅ: Den herlig befriende følelsen av å bare være

I hvilken leir mine politiske sympatier ligger ser jeg ingen større grunn til å avsløre, men jeg er interessert av samfunnet og mennesker. Hva vi har gjort, hva vi gjør og hva vi behøver gjøre framover.

Tro det eller ei, men det hender faktisk at det blir litt politisk prat med hockeyspillerne. Vi fordi vi tvinger dem til det, men fordi det uunngåelig oppstår interessante diskusjoner om samfunnet og livet. Det er politikk for meg.

Den politiske verden er spesiell. Folk som stemmer blått har for mye penger, er selvgode, arrogante og lider åpenbart av empatibrist.

Dem som stemmer rødt har skapt sine egne problemer, vil at andre betaler og lider av alvorlig misunnelse. Folk som stemmer grønt har sokker i sandalene, spiser rabarbra til lunsj og har el-allergi.

De som stemmer sentrum er konfliktsky, har sykkelhjelm, låner bøker på biblioteket og overlater samfunnsansvaret til andre. Alle andre er i all hovedsak duster.

Dette stemmer naturligvis ikke, men det er slik det framstår om man følger politiske diskusjoner i sosiale medier, i lederartikler eller i debattprogram.

Min enkle oppfatning er at det finnes idioter i alle samfunnslag – med eller uten penger, unge og gamle, menn og kvinner. Men jeg vet det er atskillig flere vettuge mennesker i alle farger av den politiske skalaen.

Jeg tilhører dem som faktisk har respekt og tiltro til politikerne – mennesker med kraft og mot å stå for egne meninger, og som vil forandre og forbedre.

Selvfølgelig rusler det rundt unntak som ikke gjør jobben sin, på samme måte som det finnes sorte får blant malere, advokater, bussjåfører og hockeytrenere.

LES OGSÅ: Foreldre med riktige forutsetninger er viktigst

Men jeg er takknemlig for at vi har mennesker som faktisk orker å stå for sine ideal. Jeg synes ikke politikere er overbetalte.

Jeg synes de skulle ha enda bedre betalt, så vi får kompetente mennesker til å kaste seg inn i en tøff hverdag. For å orke. For å stå imot. For å ikke lokkes til å ta beslutninger som ikke er til folkets fordel.

Men jeg er samtidig utrolig lei av det jeg opplever har blitt en plagsom forandring og forverring, nemlig debattklimaet, hvor uansvarlige og populistiske politikere bruker mer tid på å utfordre andre enn å stå for noe selv.

Saken er viktigere enn personen, men jeg er overbevist om at vi i større og større grad ser mer person, og mindre sak. Jeg vil se ledere, i alle deler av samfunnet, som har en sterk, tydelig og ærlig personlighet.

Den politikeren som klarer å oppføre seg på en respektabel måte vil få betydelig flere folk til å tro på det han eller hun sier og vil.

Jeg prater ikke om populister – jeg prater om ledere som våger å stå for sine egne valg og meninger, selv når det røyner på. Politikere som argumenterer for sin sak, uten å trykke ned andre.

Politikere som klarer å innrømme feil og brister, uten å legge skylden på andre. Som byr på seg selv, men med en framtoning som er åpen, ærlig og sympatisk. Som respekteres andre meninger, men ikke automatisk utgår fra at vanlige folk er idioter.

Å få stemme er en rettighet vi skal være takknemlige for, men jeg ser det også som en plikt å være innsatt i hva det er vi stemmer på. Vi har alle en sjans til å påvirke. Den muligheten skal vi gripe.

Jeg har planlagt å besøke det svenske konsulatet på Hamar. Det er noe jeg ser fram imot. Jeg skal lytte, fundere, reflektere og bestemme meg for hvem og hvilke som får min stemme.

Om jeg tar på meg slipset gjenstår å se, men stemme skal jeg – det er sikkert og visst.

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.