Det har etter jul vært ulike innlegg og diskusjoner i HA om dannelsesreiser i 10 klassetrinn.

Jeg er ikke så glad i begrepet dannelsesreiser, det har litt bismak. Men akkurat på denne type reiser det her er snakk om, nemlig klasseturer til Polen/Tyskland og dennes innhold, synes jeg det er utrolig dekkende. Kommer tilbake til hvorfor.

Da min eldste sønn begynte på Ottestad ungdomsskole, var avgangsklasseturen en dagstur til Tusenfryd. Vi var to foreldre, som hadde som kampsak å bli valgt til foreldrekontakt med ett mål for øyet: Klassetur til Polen/Tyskland. Og vi vant valget.

Vi vant også valget for klassekontakt da sønn to begynte to år etter. Jeg var så heldig å få være reiseleder på begge turene. 1. tur i skolens regi inkl to lærere, 2. tur i høstferien, da ingen fra skolen ønsket å delta. Begge turene uten tull eller bråk av noe slag.

Les også

Et stort flertall av foreldrene mener dette kan løses

Økonomi og gratisprinsippet:

Kan ikke huske at vi snakket så mye om gratisprinsippet, for det var en selvfølge, at vi skulle finansiere dette primært med dugnader fra høsten i 8.

Her gikk ikke elevene rundt alene og solgte doruller eller småkaker. For mye av hensikten med dugnader, er å jobbe sammen.

Enten elevene sammen, eller elevene og foreldre sammen. Det var hagearbeid, panteinnsamling, rydde- og flytteprosjekter, høsting grønnsaker fra jordet, osv.

Selvfølgelig var det ikke alle, som verken kunne eller ville være med, men det store flertallet, deltok i ulik grad.

Vi opparbeidet og skapte et fantastisk trygt, bredt og solid nettverk elevene imellom, men ikke minst også foreldre imellom, og foreldre/ungdom.

Dette er en sårbar tid for de unge, og da kan det være fint å ha en annen voksenkontakt å prate med fremfor mor/far.

Gjennom det felleskapet, som vi skapte gjennom ulike aktiviteter, resulterte det i at også 12-15 foreldre ville være med på turen.

Vi samlet inn så mye penger at også to lærere ble med uten kostnader verken for dem eller skolen.

Les også

Om fem ungdommer ikke kan delta så er det fem som blir ekskludert

Det var noen få foreldre som ønsket å bare betale inn det turen kostet.

Så var det selvfølgelig også tilfeller der det var trangt i hjemmet, men dette ble ordnet i det stille med bidrag fra andre hold. Jeg tror ingen ikke var med pga svak økonomi.

Nå har politikere i Hamar vedtatt at det skal være mulig å ha dugnadsfinansierte turer, men ikke lag disse retningslinjene så trange og kompliserte at de ikke lar seg gjennomføre i praksis.

Utenforskap:

FAU-leder på Børstad skriver at problemet er, at ikke alle kan være med på slike turer. Hun lister opp sykdom, handikap, angst, godkjenning for utenlandsreiser, kultur og religion. Og det har hun selvfølgelig rett i.

Vi hadde også noen få, som ikke var med. For dem hadde vi planlagt før avreise; et trivelig alternativt opplegg.

Så tilbake til dette med dannelsesreise. For turene er såååå mye mer enn krigen og gasskamrene.

En er sammen nesten 24 timer i døgnet i cirka en uke. Det vil si at en må snakke sammen, ta hensyn til hverandre, ta vare på hverandre, inkludere hverandre, lære hvordan samtaler/utsagn skaper reaksjoner hos andre, osv.

Skal en ikke kunne ta en dagstur med ekskursjon til Rotlia naturreservat fordi noen har allergier, og andre angst for huggorm?  Eller ikke lenger har skidag på Budor, fordi noen har et handikap, eller kommer fra en kultur hvor snøaktiviteter ikke fantes?

Jon Andersen, Ottestad

Vi har nå fått nye triste mobbetall fra skolene på Hedmarken.

Og mye mobbing foregår via sosiale media. Dette er viktig lærdom i medmenneskelighet og empati å kunne lese kroppsspråk og reaksjoner.

Men det er også så mye mer: Jeg ser enda for meg ansikter som lyser i mestring, etter at elevene ble «sluppet» ut på byen , minimum to og to sammen, og hadde vært på egenhånd i Krakow eller Berlin for handling og restaurantbesøk med håndtering av valuta, gode innkjøp og «shopping», ta vare på dokumenter, eiendeler og verdier, kulturopplevelser, respekt for andre, innlevelse og bearbeiding av følelser.

Opplevelser og følelser det satt ord på i fellessamling på båten på vei hjem, og ikke minst stole på seg selv ved å være borte fra mor/far/foresatte.

Vi har alle ulik start i livet, og får ulike erfaringer i bagasjen gjennom oppveksten, vi velger ikke foreldre og deres livssituasjon, vi velger heller ikke sykdom eller handikap, osv.

Kan hende at dette gjør at noen få elever ikke vil/kan være med på disse dannelsesturene.

Men skal det være til hinder for at de andre 25 – 28 (Kanskje det dobbelte ved parallellklasser), eventuelt med lærere/foreldre/foresatte, ikke skal få reise?

Skaper det realitetsfokuserte elever? Og hvor skal en sette grensene og legge lista?

Skal en ikke kunne ta en dagstur med ekskursjon til Rotlia naturreservat fordi noen har allergier, og andre angst for huggorm?

Eller ikke lenger har skidag på Budor, fordi noen har et handikap, eller kommer fra en kultur hvor snøaktiviteter ikke fantes?

Og det er vel heller ikke sikkert at det gir verken godfølelse eller mestring å vite at siden jeg har angst, får ikke klassen min reise på skoletur.

Nei la oss bidra til å skape realorienterte ungdommer, hvor ulikheter er en del av livet, og oppmuntre til motstandskraft til å gjøre det beste ut ifra hver enkelt situasjon. Da tror jeg vi gir dem trygghet og styrke til å takle ulikheter senere i livet.

God tur.