I vårt innlegg 3. januar skrev vi at kvaliteten på oppfølging i sykehjem kan variere svært mye over tid i ett og samme sykehjem, eller sågar i samme avdeling og at vi vil komme til å få de samme overskriftene i media i tidene som kommer med mindre det skjer en endring i kommunehelsetjenesten.

Så hvordan kan man forbedre situasjonen i sykehjem?

Vår påstand er at flere faktorer må være tilstede. Mer ressurser er nødvendig, men det er ikke bare snakk om penger.

Like viktig er det at sykehjemmene har et kompetent personale som kan yte basal omsorg av høy kvalitet, tilbyr meningsfulle og lystbetonte aktiviteter tilpasset beboernes interesser og deres evne til å utføre disse aktivitetene.

Slik situasjonen er i dag, er arbeidshverdagen krevende for de som jobber i sykehjem og vi tror man ikke kommer utenom å ansette mer personale som er spesielt utdannet til å sette i gang hverdagsaktiviteter tilpasset den enkelte.

Knut Hestad og Knut Engedal, Professorer, Sykehuset Innlandet, Høgskolen i Innlandet og NTNU. Universitetet i Oslo

Vi anser og tror at beboere i sykehjem får dekket sine basale behov på en tilfredsstillende måte, men vil påstå at det fins rom for å utvikle og tilby flere aktiviteter i hverdagen på norske sykehjem.

Tiltakene bør være personsentrerte, det vil si individuelle, respektere personens behov og interesser, uansett hvilke sykdommer beboerne har, også demens av alvorlig grad.

Målet må være at hver beboer på norske sykehjem må ha en følelse av at hverdagen er god, det vil si at målet må være å gjøre livskvaliteten til hver og en beboer så god som mulig.

En god hverdag på sykehjem krever ikke bare god ledelse, men også nok kompetent personale.

Les også

Vi vil få de samme overskriftene i tiden som kommer med mindre det skjer en endring

Slik situasjonen er i dag, er arbeidshverdagen krevende for de som jobber i sykehjem og vi tror man ikke kommer utenom å ansette mer personale som er spesielt utdannet til å sette i gang hverdagsaktiviteter tilpasset den enkelte.

En annen viktig faktor er systematisk samarbeid med de pårørende, som kjenner beboerne best. Spesielt er det viktig når beboeren har demens.

Riktignok er det slik at enhver norsk kommune kan bestemme på hvilken måte de vil gi lovpålagte tjenester, men pasienten som det ytes tjenester til skal høres og tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasienten.

Hvis pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten.

Vi tenker at dette gjelder for pasienter med demens, og i norske sykehjem vet vi at om lag 80 % av beboerne har demens. Samarbeid med pårørende må derfor være en hjørnestein i utforming av aktivitetstilbud og omsorg.

Synet vårt er at det kan og bør gjøres noe for å bedre omsorgen, som må inkludere tilbud om meningsfulle aktiviteter også for pasienter med demens, både endringer på kort og lang sikt.

Relative enkle grep kan gi en bedring av de mest kritiske forhold ved enkelte sykehjem.

På lengre sikt må det til en fornyet strategi for hvordan vi forholder oss til eldre mennesker med alvorlige sykdommer som demens er.

Med økning av antall mennesker med høy alder med mer sykdom og økte behov for hjelp, bør vi kanskje tenke nytt, lage nye gode strategier for hvordan det kan gjøres, hvor målet er å skape gode øyeblikk og god livskvalitet for gamle svært hjelpetrengende mennesker.