Russlands invasjon av Ukraina setter oss alle i en helt ny, og svært alvorlig, situasjon.
Om selve krigshandlingen er det ikke noe annet å gjøre enn å stille seg i rekken av de som fordømmer den.
Etter tiår med kald krig, og stor spenning mellom øst og vest, begynte vi å puste mer med magen utover 1990-tallet.
Men gradvis, under Putins stadig mer autoritære lederskap, har det hardnet til igjen.
For Ukraina kom ikke torsdagens invasjon som ut fra det blå; de har levd med russerne aggressivt til stede rundt seg i årevis.
Vi andre har kanskje vært naive, og tenkt at det skjer neppe. Det er rasling med sablene. Det kommer ikke til å smelle.
De av oss som måtte ha tenkt slik, tok feil.
Krigen er et faktum. Det er krig øst i Europa, ikke så langt fra der vi bor.
Mange østeuropeere holder til i Norge, og dette er ikke fjerne strøk.
Dette er i vårt nabolag.
For NATO må lista ligge, og ligger, høyt for å iverksette en militær operasjon. Ukraina er ikke et NATO-land, selv om de i lang tid har ønsket å bli med.
Det er å håpe at harde sanksjoner fra resten av Europa og verden, vil ramme Russland så hardt at det merkes.
Tiden vi nå er kastet inn i, er ikke en tid for å være godtroende. Det gjelder på mange fronter, ikke bare militært og forsvarsmessig.
Russland er enormt store på gass, men de er også en enorm kornprodusent og -eksportør.
Det vi ser rundt oss, er en sterk påminnelse om at vi må være årvåkne, og være i stand til å forsyne oss selv i en krise.
Vår russiske nabo har gjennom sin krigsvilje satt seg fullstendig på sidelinjen i europeisk og internasjonalt samarbeid.
Tiår med brubygging etter den kalde krigen ligger nå i ruiner.
Det kan være fristende å tenke at vi er heldige, vi som bor så langt unna.
Men nå er tiden inne for at vi som samfunn og nasjon minner oss på at vi ikke må være naive.
