På tide å senke aldersgrensene.
Hva frykter de, stortingspolitikerne som til tross for metervis av utredninger og positive pilotprosjekter onsdag valgte å stemme mot å senke aldersgrensen for allmenn stemmerett til 16 år?
Håpet om å innlemme tenåringer i demokratiet mens de fleste fortsatt bor i en kommune de kjenner godt og har et forhold til, var både berettiget og forståelig. Forslaget fra Venstre så ut til å bli en realitet da Aps stortingsgruppe i mai lot seg overbevise av AUFs årelange kamp. Med det kunne Ap, Rødt, SV og MDG gitt flertall. Også Kontroll- og konstitusjons-komiteen var overbevist om at 16- og 17-åringer burde få stemme i lokalvalg. Men før votering må noen ha fått kalde føtter. 78 folkevalgte stemte for forslaget, mens 88 sa nei.
Mye har skjedd siden norsk stemmerettsalder sist ble endret i 1978. Da ble den senket til 18 år.
I 2011 ble det gjort forsøk med stemmerett for 16-åringer, og erfaringer de påfølgende årene har dokumentert positive ringvirkninger. Flere introduseres for å kunne delta mens de gjennom fellesskole og lokalavis gis innblikk i hva valget faktisk innebærer. Førstegangsvelgere på 16 og 17 er med skole, familie og venner i en mer stabil livsfase enn de mellom 18 og 21.
Det øker sjansen for at unge bruker muligheten de får til å påvirke – kanskje med atskillig mer enn ett valg.
Her i Innlandet fikk de to yngste årskullene stemme i folkeavstemningen i februar, og det er vanskelig å forsvare hvorfor vi skal fortsette å tviholde på et system der unge velgere er underrepresentert blant folkevalgte.
I en tid da demokratiet er truet selv i vestlige land, må vi revitalisere det, og lære unge verdien av frie valg.
