Da Hans Olav Nergården ble tapet og slått i hodet med brekkjern, var han sikker på at han skulle dø.
Sekunder før hadde noen tatt seg inn gjennom vinduet hans, og satt han og kona i en tilstand av sjokk i håp om å skaffe seg noen kroner for å dekke egen gjeld i kriminelt miljø.
Tirsdag kom dommen i det mye omtalte hjemmeranet utenfor Brumunddal i februar 2020.
Ransofferet selv sier til HA at «Det er nesten så jeg ikke tror det er sant», etter at straffene er et faktum.
Fra ett år og to måneder for han som handlet ransutstyret, til henholdsvis tre år og tre år og to måneders fengsel endte det med for ranerne.
For to år siden ble en bruktbilselger fra Hedmarken dømt til fengsel for å ha drevet svart bilsalg.
Retten fant det bevist at det handlet om et skattesvik på rundt tre og en hav millioner kroner over flere år, totalt sett.
Mannen ble dømt til fengsel i to år og fire måneder.
Alt er under straffenivået som aktor ba om da saken gikk i retten.
Sammenligningen er selvsagt umulig. Juridisk sett.
De er dømt for helt forskjellige ting, helt ulike steder i loven. Likevel er det mulig å forstå at noen kan sette spørsmålstegn rundt forholdsmessigheten.
Heldigvis er det domstolen som skal dømme. Domstolen gjør det best.
Mannen som ble ranet er rystet over utfallet. Han sier det føles som å bli spyttet i ansiktet.
Reaksjonen er forståelig. Han ble truet med døden, og volden han ble utsatt for kunne lett endt med et langt mer alvorlig resultat.
Etter at det ble lite rene kontanter å rane på tidligere «tradisjonelle» ranssteder som postkontorer, banker og bensinstasjoner, er hjemmet blitt stadig mer aktuelt.
Det finnes mange eksempler på brutale hjemmeran, også på Hedmarken.
For mange blir det en livsoppgave å ta hjemmet sitt tilbake.
Straffenivået i slike saker bør gjenspeile det.
