Vi markerer nok en gang det dystre jubileet for terroren i regjeringskvartalet og på Utøya.
For hvert år som går blir avstanden i tid større, og nye generasjoner kommer til som ikke husker.
Denne sommeren er vi blitt minnet på at livet er skjørt når våpen pekes mot mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å være på et bestemt sted til en bestemt tid.
Statsminister Jonas Gahr Støre brukte sin minnetale 22. juli til å blant annet oppfordre norske muslimer til å snakke om ekstremisme i egne rekker.
Året før henvendte han seg til den politiske ytre høyrekanten i Norge med det samme budskapet.
Slik vi har minnet dramatiske hendelser under andre verdenskrig, skal vi også sette av tid til å minnes de som ble drept på denne svært mørke dagen i norsk historie.
Men det er viktig at vi også fyller dagen med relevant innhold, slik Støre gjorde fredag, nettopp for å knagge minnet etter 22. juli opp mot faren for at ekstreme holdninger igjen kan føre til meningsløs blodsgytelse.
Vår tid er de ekstreme meningers tid. Det er stadig vanskeligere for den moderate stemmen å nå fram i et polarisert, aggressivt meningslandskap.
Så 22. juli ser ikke ut til å bli mindre viktig for oss å markere.
Som så mange andre landsdeler, ble også vi på Hedmarken berørt og fikk ungdommer drept i de feige handlingene på Utøya.
En av de beste måtene vi kan minnes dem på, er å fortsette og gjøre 22. juli til en dag med fokus på ytringsfrihet og toleranse.
På den måten holder vi minnet om de drepte i live.
Nye generasjoner får lære om det som skjedde.
Og 22. juli forblir relevant og viktig utover sin svarte sørgekant.
