Enigheten i jordbruksoppgjøret er tuftet på et historisk jordbruksoppgjør.
Bøndenes krav var på 11,5 milliarder kroner, mens staten la fram en pakke på 10,15 milliarder 5. mai. Den endelige avtalen koster 10,9 milliarder.
Det er enorme tall det er snakk om. Det er to ting som har vært viktige; tette det mye omtalte inntektsgapet for bøndene, og å kompensere de høye ekstraordinære kostnadene knyttet til gjødsel, drivstoff og strøm.
Tilbudet fra staten var så høyt at det var vel ikke mange som så for seg at det ville komme til et brudd i årets forhandlinger. Den fulle kostnadskompensasjonen er én ting, det er nødvendig brannslokking for å sikre matproduksjon i ei krevende tid.
I det lange løp er tetting av inntektsgapet til andre grupper i samfunnet av størst betydning. Det er her mulighetene for å rekruttere nye generasjoner til landbruket ligger.
Mange har allerede en deltids- eller fulltidsstilling ved siden av at de driver garden, fordi det ikke holder til å leve av å drive med matproduksjon.
Det som hender i Europa denne våren har for alvor fått oss til å se viktigheten av å sikre vår egen matforsyning.
Jordbruksoppgjøret er som andre lønnsoppgjør på den måten at noen vil bli fornøyd, andre vil være misfornøyd. Bønder har, som andre, ulike økonomiske utgangspunkt. Noen har bedre forutsetninger enn andre, avhengig av gjeldsgrad, hva man produserer, og så videre.
40.000 av et inntektsgap på 100.000 er ikke nok til å sikre enorm framtidstro blant bøndene.
Men det kan kanskje dempe den nedleggingsveksten vi ser konturene av. Kanskje.
Det gjelder å se bak de store tallene. Der sitter det produsenter som har bestilt gjødsel for mer enn de kommer til å ha i lønn for å drive med matproduksjon i år.
Det viktigste som kan komme ut av jordbruksoppgjøret, er at vi beholder styrken til å produsere mat på lang sikt.
